Lørdag i den tjueniende uken i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde, et av de mange som dere bevarer som en skatt, av Benjamin og Ryan der de sitter sammen i et tog under en av reisene deres. Utenfor vinduet flyr verden forbi i en uskarp stripe av grønt og blått, men inne i vognen er det en dyp, stille ro. Ryan har sovnet, hodet lent tilbake, trygg i vissheten om at broren er der. Benjamin sitter ved siden av ham, med det våkne, intelligente blikket sitt, kanskje han allerede planlegger neste destinasjon eller tenker på hvordan jetmotorene på flyet de nettopp så, faktisk fungerer. Det er et bilde av to brødre, to liv flettet sammen, to sjeler som deler samme reise. Det er et bilde av tilhørighet.

I dagens evangelium møter vi en annen form for reise, en som er langt mer urolig. Folk kommer til Jesus med nyheter om død, om urettferdighet, om blod som er blandet med ofringer. De vil ha svar. De vil vite hvorfor. De spør i bunn og grunn: 'Hvem har skylden? Hvorfor skjedde dette akkurat dem?' Det er menneskets eldste og mest smertefulle spørsmål. Når vi står overfor det uforståelige – når et ungt liv som Benjamins avsluttes så altfor tidlig – er det så lett for oss å begynne å lete etter en logisk forklaring, eller enda verre, å begynne å lete etter en feil hos oss selv. Vi spør: 'Hva kunne vi gjort annerledes? Hvorfor ble ikke treet vårt spart?'

Men hør hva Jesus svarer. Han avviser tanken om at lidelse er en straff eller et resultat av menneskelig svikt. 'Tror dere at disse var større syndere enn alle andre? På ingen måte!' Han nekter oss å bruke tragedie som et bevis på Guds fravær eller som et speil for vår egen utilstrekkelighet. Han flytter blikket fra fortidens 'hvorfor' til nåtidens 'hva nå'. Han forteller lignelsen om fikentreet. Det er et tre som ikke bærer frukt, og eieren vil hugge det ned. Men gartneren – han som kjenner jorden, han som vet hva røttene trenger – ber om mer tid. 'La det stå i år også', sier han. 'Jeg skal grave rundt det og gjødsle det.'

Alan, Thao, Ryan, dette er bildet jeg vil at dere skal bære med dere i dag. Gud er ikke eieren som utålmodig står med øksen. Gud er gartneren. Han er den som bøyer seg ned i den harde jorden, som graver rundt røttene deres, som gir dere næring i denne tiden av sorg. Når dere føler at dere ikke har mer å gi, når dere føler at frukten i deres liv har tørket inn av savn, så husk at gartneren er der. Han arbeider i det skjulte. Han gjødsler jorden med nåde. Han vet at dere sørger, og han vet at dere lever. Han krever ikke at dere skal være ferdig med sorgen, eller at dere skal bære frukter av glede før dere er klare. Han ber bare om at dere skal la ham få pleie dere.

Benjamin var en gutt som forstod dette med vekst. Han var en 'photocopy' av sin far, ikke bare i ansiktstrekk, men i den utrettelige viljen til å forstå verden. Han var en gutt som kunne koding og AWS-infrastruktur, en gutt som drømte om 'con chim airlines'. Han var en gutt som, unprompted, tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Tenk på det. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort.

Jeg vet at savnet etter Benjamin Vo er en fysisk vekt. Det er fire måneder siden 13. juni. Fire måneder hvor huset har føltes for stort, hvor stillheten har vært for dyp. Alan og Thao, jeg vet at dere bærer på en sorg som kan føles som en uutholdelig vekt. I de stille timene, når minnene om ham kommer – kanskje minnet om hvordan han alltid hadde et smil på lur når han snakket om flyene sine, eller hvordan han var deres beste venn – er det så lett å begynne å lete etter 'hva hvis'. Dere spør kanskje dere selv om dere kunne sett noe før, om dere kunne gjort noe annerledes. Dere bærer på en stein av selvbebreidelse som ingen forelder noen gang burde måtte bære. Hør meg nå, og la disse ordene trenge gjennom sorgen: Legg ned den steinen. Den er for tung, og den tilhører ikke dere. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes feil. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Gud er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder ham.

Paulus skriver i lesningen fra Efeserne: 'Han ga noen til å være apostler, andre til profeter, andre til evangelister, andre til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste, for å bygge opp Kristi kropp.' Benjamin var en av disse små hyrdene. Han utrustet dere med kjærlighet. Han bygde opp familien deres med sin mildhet. Han lærte dere hva det betyr å være menneske. Og selv om han nå er hos Herren, er han fremdeles en del av denne kroppen. Han er ikke borte fra dere, han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han er en del av den samme store familien som dere tilhører. Når dere ber, når dere føler dere svake, så vit at han er med i den samme bønnen, i det samme lyset.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er så stille uten broren din. Det er som om en del av lyden i huset har forsvunnet. Men du bærer hans arv. Du bærer hans nysgjerrighet. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så husk at Benjamin er der. Han er ikke i en grav; han er i lyset. Han er en del av den store, evige familien. Du er ikke alene. Du har en bror som heier på deg fra den andre siden, og du har en familie som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Du er en del av den samme kjærligheten som holdt ham, og den kjærligheten vil aldri slippe deg. Fortsett å leve for ham, fortsett å være den fantastiske gutten du er. Benjamin er stolt av deg.

Tenk på drømmen du hadde, Alan, den 25. juni, hvor du stod utenfor rom 419 og Benjamin sa: 'Ba ơi, test nào con cũng qua hết. Con tự thở được bình thường mà... sao con lại bị như vầy?' Og så, da du holdt ham, sa han: 'Ikke noe problem, jeg skal våke over dere.' Det er et budskap fra den andre siden. Han består alle testene. Han er fri. Han er hjemme. Han er ikke lenger bundet av den kroppen som sviktet ham; han er i Guds lys, og han ser dere med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles, den gir fremdeles liv, akkurat som brønnen i Vietnam som bærer hans navn og gir vann til de tørste. Hans kjærlighet fortsetter å flyte, gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør, gjennom hver gang dere nevner navnet hans med et smil i stedet for en tåre.

Vi må huske at Benjamin ikke bare er et minne. Han er en del av den levende kirken. Han står sammen med den hellige Carlo Acutis i det vi kaller 'Banquet of Heaven'. De er to unge sjeler som forstår mer enn de fleste av oss. De ber for oss. De ber for legene, for forskerne, for alle som leter etter svar på sykdommens mysterier, og de ber for alle familier som går denne tunge veien. De ber om at vi skal finne styrke til å fortsette. Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen. Be for hverandre, og be for alle de andre familiene som også bærer på tunge kors, at de må få kjenne den samme trøsten som dere får kjenne i dag.

Paulus minner oss om at vi skal 'leve i sannhet i kjærlighet' og 'vokse i alle deler inn i ham som er hodet, Kristus'. Dette er deres vei videre. Det er ikke en vei preget av prestasjon, men av hvile i Guds omsorg. Det er en vei hvor dere får lov til å være sårbar, hvor dere får lov til å gråte, og hvor dere får lov til å finne glede i de små tingene igjen – i en kopp kaffe, i et smil fra Ryan, i et minne om Benjamin som får dere til å le, selv gjennom tårene. Benjamin var aldri redd for å være seg selv. Han var ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å gråte, ikke redd for å elske. Han var kledd i Kristus. Det er denne friheten dere er kalt til.

Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på. Han ser dere, Alan, Thao og Ryan, med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Han er hjemme. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles, den gir fremdeles liv, akkurat som brønnen i Vietnam som bærer hans navn og gir vann til de tørste. Hans kjærlighet fortsetter å flyte, gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør, gjennom hver gang dere nevner navnet hans med et smil i stedet for en tåre.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.