Fredag i den tjuefemte uken i det alminnelige kirkeår

Det finnes en tid for alt. Vi kjenner ordene fra Forkynneren så godt: «En tid for å fødes, en tid for å dø; en tid for å plante, en tid for å rykke opp.» Det er ord som kan føles som en kald beskrivelse av universets gang, nesten som et urverk som tikker uavhengig av våre tårer. Men se nærmere på det. Forkynneren sier ikke at disse tidene er tilfeldige. Han sier at Gud har gjort alt «skjønt» i sin tid, og at han har lagt «evigheten i menneskenes hjerter». Det er den evigheten som gjør at vi ikke kan slå oss til ro med at alt bare er en sirkel. Det er den evigheten som gjør at et savn etter en gutt som Benjamin Vo ikke bare er et kapittel som avsluttes, men et bånd som strekker seg inn i selve Guds hjerte.

Tenk på Benjamin. Han var en gutt som levde i tiden, men som hele tiden strakte seg mot det som var større. Han var en konstruktør. Han elsket logikken i en Boeing 737, presisjonen i kodingen sin, og han bar på den vakre drømmen om 'con chim airlines'. Det var ikke bare en lek; det var et uttrykk for et sinn som ville forstå hvordan verden hang sammen, hvordan man kunne bygge noe som løftet andre. Jeg ser for meg Ben, med den samme nysgjerrigheten han hadde da han satt ved vinduet på et fly og tok bilder av skyene, alltid på utkikk etter horisonten. Han var en gutt som forstod at livet er en reise, og at det er meningen at vi skal se utover oss selv.

Det er tre måneder siden han gikk hjem til Gud. Jeg vet at for dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, kan tiden føles som om den har stoppet opp, mens verden rundt dere fortsetter å tikke. Dere står i det rommet som Forkynneren beskriver som «en tid for å sørge». Og jeg vil si til dere, med all den ærlighet som finnes i evangeliet: Det er greit å sørge. Det er greit at det gjør vondt. Gud skynder seg ikke forbi deres tårer. Han stanset for å be i ensomhet, slik vi hører i dagens evangelium. Han vet hva det vil si å bære en byrde som ingen andre kan bære.

Dere bærer kanskje på spørsmål som ikke vil forsvinne. I de stille timene kan en hviskende tanke snike seg inn: 'Kunne vi gjort noe annerledes? Var det noe vi oversett?' Jeg ber dere, hør dette i dag: Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så fullkommen, så oppofrende, at den ikke kan måles i menneskelige feil. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen 'feil' i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Herren er vår. Ingen menneskelig vakt kunne ha endret det som skjedde. Legg ned den steinen av skyld. Dere er frie. Dere er elsket av Gud, akkurat slik dere elsket ham.

I dagens evangelium spør Jesus disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?» Han vil vite om de ser forbi det overfladiske. Peter svarer: «Guds Messias.» Og så, med en gang, snakker Jesus om lidelse. Han snakker om å bli forkastet, om å bli drept, og om å stå opp. Det er det store vendepunktet. Lidelsen er ikke slutten på historien. Den er veien gjennom. Benjamin visste dette, på sin egen måte. Han var en gutt som ville gi alt. Husker dere da han ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han trengte ikke å tømme den, for det var ikke nødvendig, men selve tilbudet — denne rene, uforfalskede viljen til å gi alt han hadde uten å kreve noe tilbake — er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han visste at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort.

Ryan, du bror. Jeg vet at det er så stille uten ham nå. Jeg vet at du savner å dele de små øyeblikkene – den lekenheten dere hadde, den måten dere kunne forstå hverandre uten ord. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet, hans evne til å smile selv når ting var vanskelig. Når du lever ditt liv, når du lærer, når du drømmer, så gjør du det med en del av Ben i deg. Dere er brødre for evig. Du er ikke alene. Du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Vi må slutte å måle menneskeliv etter antall år. Gud måler etter dybden av kjærligheten. Benjamin levde femten år, men han fylte dem med en godhet som mange aldri når på åtti. Han var en gutt som alltid ville bidra, alltid ville bygge, alltid ville hjelpe. Hans 'con chim airlines' er kanskje ikke et selskap her på jorden, men hans kjærlighet flyr fritt i Guds rike. Den fortsetter å virke gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør i hans navn. Når dere hjelper de trengende, når dere gir av deres tid eller deres ressurser for å gjøre verden litt bedre, da lar dere Bens hjerte fortsette å slå i denne verden.

Det finnes en trøst i Salmen i dag: «Herre, hva er et menneske, at du legger merke til ham?» Det er en bønn om å bli sett. Dere er sett. Gud ser dere i deres sorg. Han ser dere i deres savn. Han ser dere når dere våkner og når dere legger dere. Han holder dere i sin hånd, akkurat som han holder Benjamin.

Så hva skal dere bære med dere ut av denne kirken i dag? Ikke en forklaring på 'hvorfor', for det finnes ingen menneskelig forklaring som kan mette hjertets sult. Men bær med dere vissheten om at dere er holdt. Dere er ikke alene. Når mørket kommer, når savnet biter, så husk Bens smil. Husk hans vilje til å prøve. Og gjør det samme: Prøv å leve, prøv å elske, prøv å være gode, selv når det føles som om dere bare har smuler igjen. Gjør en liten, stille handling av godhet i hans navn. Gjør det i det skjulte, slik Ben var villig til å gi sin sparebøsse uten å kreve anerkjennelse. Slik lar dere hans kjærlighet fortsette å strømme som en elv av levende vann.

Benjamin Vo, du vår kjære gutt. Du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Du er nå hos Faderen, og du er trygg. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.