Torsdag i den trettiende uke i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde, bevart i familiens album, der Benjamin sitter med en samling små, intrikate plastdeler utover bordet. Han har ennå ikke fylt ti år, men pannen er rynket i dyp, fullstendig konsentrasjon. Han forsøker å få en komplisert modell til å henge sammen, ikke bare etter instruksjonen, men slik at den skal passe bedre, slik at den skal fungere slik han har sett for seg i hodet. Slik var han alltid. Ikke bare en gutt som betraktet verden, men en som ville vite hvordan den var skrudd sammen – helt ned til minste detalj, helt ut til horisonten der flyene stiger opp mot skyene.

I dagens lesning fra efeserbrevet hører vi noe som kanskje kan virke fremmed for våre ører i dag, omgitt som vi er av en moderne og travel hverdag. Paulus taler til oss om rustning. Han ber oss om å ta på Guds rustning, om å spenne sanningen om livet som et belte rundt hoftene, ta rettferd som brynje, og holde troens skjold rede. Det er et språk som taler om motstand, om kamper vi ikke kan se med det blotte øye. 'For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod,' skriver han, 'men mot maktene og myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke.'

Men hør etter hva denne rustningen egentlig er for noe. Den er ikke skapt for å angripe andre. Den er skapt for å holde stand. Den er til for den dagen da det mørkner, den dagen da kreftene ikke lenger strekker til av seg selv, og man bare trenger å stå oppreist. Paulus ber oss om å være våkne, om å be i Ånden ved enhver anledning. Han ber oss om å holde ut.

Og det er her, midt i denne kalde høstmorgenen, at vi må stanse opp og se på dere som sitter her med et savn som river i hjertet. Fire måneder har gått siden 13. juni. Alan og Thao, dere kjenner hver eneste krok i et hus som plutselig har blitt altfor stille. Dere bærer på en bør som ingen foreldre noensinne skulle ha måttet løfte. I de stille timene, når natten legger seg over byen, kommer tankene snikende – de uopphørlige spørsmålene, 'hva om', 'kunne vi ha gjort noe annerledes', 'finnes det noe vi overså'. Dere kjenner på en skyldfølelse som er helt ubegrunnet, men som likevel gnager i mørket.

La meg si dere noe som må få synke helt inn i sjelen deres i dag. Hør godt etter. Legg ned den steinen. Den tilhører ikke dere. Gud anklager dere ikke. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Det finnes ikke én feil i den kjærligheten dere gav Benjamin. Dere stod ved hans side som en trygg havn, som den klippen han trengte. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen medisinsk kunnskap i denne verden kunne ha stanset det som rammet ham. Slike lidelser kommer uten mening fra noen menneskelig hånd; de springer ikke ut fra noe dere gjorde eller unnlot å gjøre. Dere er uskyldige i smerten, og dere er frie til å sørge uten å anklage dere selv. Gud krever ikke at dere skal bære den byrden.

Se på evangeliet i dag. Noen kommer til Jesus og advarer ham om at herskeren vil ha ham drept. De sier: 'Gå bort herfra!' Men Jesus svarer med en urokkelig ro. Han sier at han skal fortsette sin vei, at han gjør sine gjerninger i dag og i morgen, og at en profet ikke kan omkomme utenfor Jerusalem. Og så brister det nesten i hans egen stemme når han ser ut over byen som ikke ville ta imot ham: 'Jerusalem, Jerusalem... Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine slik en høne samler kyllingene under vingene sine! Men dere ville ikke.'

Det er Jesu eget hjerte som taler der. Det er den samme kjærligheten som gråter med dere, Alan og Thao. Tenk på den gangen da Benjamin, bare femten år gammel og med en hjertevarme som overgikk all hans tekniske intelligens, fortalte om sine drømmer. Han hadde en helt egen måte å snakke om fremtiden på. Han drømte om å starte et eget flyselskap som han med et lite smil og en latter ville kalle 'con chim airlines' – fugleflyene. Han bar på en slik uimotståelig glede over de små tingene, en ren og skinnende uskyld som gjorde at alle rundt ham smilte tilbake. Han elsket å høre farens påfunn og oppdiktede historier, og lyttet til dem som om de var de mest spennende eventyr i verden.

Hvor ble det av alt dette? Det er ikke borte. Det er bare båret inn i en annen virkelighet. Akkurat slik Benjamin en gang tilbød hele sin sparebøsse – uten å knuse den, uten å kreve oppmerksomhet, men bare i et rent ønske om å hjelpe onkel William da det stod på som verst – slik har han nå overgitt hele sitt liv i Guds hender. Den gaven var ekte fordi den kom fra et godt hjerte. Og den kjærligheten fortsetter å virke. Den lever videre i det rene vannet som nå strømmer fra brønnen i Cà Mau i Vietnam, oppkalt etter hans skytshelgen – en stille gave til mennesker han aldri møtte, gitt i hans navn, slik at hans godhet fremdeles slukker tørsten hos dem som trenger det.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at stolen ved siden av deg i rommet kan føles tom. Jeg vet at du savner broren din som var din faste følgesvenn i huset, en du kunne dele alt med. Men hør på dette: Benjamin ser på deg med et smil. Han heier på deg i alt det du foretar deg. Når du bygger noe, når du lærer noe nytt, når du ser ut mot flyene som stiger til værs, så bærer du hans ånd med deg. Du er ikke alene. Du har en stor familie som elsker deg, og du har en bror på den andre siden som ber for deg.

Vi må ikke glemme at vi ikke er alene i denne kampen. Vi står i en lang rekke av mennesker som har båret kors før oss. Tenk på den hellige Carlo Acutis, den unge gutten som også ble kalt hjem tidlig, han som brukte sin datakunnskap og sin kjærlighet til Kristus til å inspirere en hel verden. Benjamin og Carlo – to unge sjeler som nå står sammen i himmelen, som ber for legene, for forskerne, for alle som arbeider for å finne en kur mot det som tok dem fra oss, slik at ingen andre familier noen gang skal måtte gå gjennom denne smerten.

Dere som er her i dag, og dere som følger med fra fjern og nær – foreldre som bærer på et knust hjerte, barn som lider i stillhet, familier som kjenner at kvelden er for lang – hør hva Herren sier: Guds rustning er ikke til for å verne dere mot hans kjærlighet, men mot fortvilelsen. Ta i mot den freden han gir. Tillat dere selv å puste. Tillat dere å le igjen når et godt minne dukker opp om Benjamins smil, uten at det skal etterfølges av en tåre av skyld. Skylden er borte. Sorgen er dyp, men håpet er sterkere.

Benjamin Vo er trygg. Han er i Guds lys. Han venter ved den porten der ingen tårer lenger renner, og han ser på dere med den samme stoltheten og kjærligheten som han alltid bar i hjertet. Gå ut i dag med hodet hevet. Ta på dere troens skjold og fredens sko. Dere er elsket, dere er holdt, og dere vil aldri bli forlatt. Amen.