Tirsdag i den tjueniende uken i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde av Benjamin, tatt på en av de mange reisene dere foretok som familie. Han står der, kanskje litt uformelt, med hendene i lommen, kanskje med den karakteristiske capsen sin, og bak ham strekker verden seg ut – stor, ukjent og full av muligheter. Det er et bilde av en gutt som var i ferd med å kartlegge sin egen fremtid, en gutt hvis sinn var som en velsmurt maskin, alltid i sving med å forstå hvordan ting fungerte, enten det var koding av komplekse systemer eller drømmen om det han kalte 'con chim airlines'. Han var en gutt som alltid så fremover, alltid med blikket festet på en horisont som lovet mer.

I dagens lesning fra Efeserne skriver Paulus noe som treffer oss midt i dette savnet: 'Men nå, i Kristus Jesus, er dere som en gang var langt borte, blitt brakt nær ved Kristi blod.' Det er et sterkt bilde, dette med å bli brakt nær. For når vi mister noen vi elsker så høyt som dere elsker Benjamin, kan det føles som om avstanden mellom himmel og jord har blitt uendelig stor. Det føles som om han er langt borte, på en destinasjon vi ennå ikke har billett til. Men Paulus minner oss om at veggen mellom oss og Gud er revet ned. Det finnes ingen skillevegg lenger, ikke for oss, og ikke for Benjamin. Han er ikke 'der borte' på en måte som er utilgjengelig; han er i Kristus, og i Kristus er vi alle samlet.

Tenk på den utrettelige nysgjerrigheten Benjamin bar på. Dere husker hvordan han ville forstå alt – hvordan han dykket ned i AWS-miljøer med en modenhet som forbløffet de voksne, eller hvordan han og pappaen hans stod ved flyplassgjerdet, øyne mot himmelen, for å spotte de store maskinene. Det var ikke bare en hobby. Det var en måte å være i verden på. Han søkte etter sammenheng. Han ville vite hvordan verden hang sammen. Og nå, Benjamin Vo, du som nå ser alt klart, du har funnet den ultimate sammenhengen. Du har funnet den 'capstone' som Paulus snakker om: Kristus selv, som holder hele strukturen sammen.

Jeg vet at det er tungt, Alan og Thao. Det har gått fire måneder, og mange dager føles det som om dere går i en tåke. Dere våkner, og det første dere kjenner er ikke dagslyset, men fraværet av ham. Det er en smerte som ikke går over, den bare forandrer form. Og i de stille timene, når tankene kverner, er det så lett å begynne å lete etter feil hos seg selv. 'Kunne vi gjort mer? Burde vi sett noe før?' Dere bærer på en stein av selvbebreidelse som ingen forelder noen gang burde måtte bære. Hør meg nå, og la disse ordene trenge gjennom sorgen: Legg ned den steinen. Den er for tung, og den tilhører ikke dere. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes feil. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Gud er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder ham.

I evangeliet i dag ber Jesus oss om å være som tjenere som venter på sin herre. 'Gird your loins and light your lamps,' sier han. Det handler om å være beredt. Benjamin var alltid beredt. Han var en gutt som var klar for livet, klar for utfordringer, klar for å gi. Husker dere den gangen han, bare tolv år gammel, kom til dere og tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Det var ikke en liten ting. Det var et hjerte som var så stort at det ikke visste grenser. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er så stille uten broren din. Det er som om en del av lyden i huset har forsvunnet. Men du bærer hans arv. Du bærer hans nysgjerrighet. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så husk at Benjamin er der. Han er ikke i en grav; han er i lyset. Han er en del av den store, evige familien. Du er ikke alene. Du har en bror som heier på deg fra den andre siden, og du har en familie som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Du er en del av den samme kjærligheten som holdt ham, og den kjærligheten vil aldri slippe deg.

Jesus sier at når han kommer, vil han selv spenne beltet om seg, la tjenerne sette seg til bords, og han vil gå frem og tjene dem. Tenk på det bildet. Det er det motsatte av hvordan verden fungerer. Det er Guds logikk. Det er det Benjamin opplever nå. Han er ved bordet. Han er hos Faderen. Han blir tjent av den samme Herren som han elsket gjennom sin godhet og sin nysgjerrighet. Han er ikke lenger en 'fremmed og gjest', som Paulus sier, men en medborger med de hellige, en del av Guds egen husholdning.

Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på. Han ser dere, Alan, Thao og Ryan, med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Han er hjemme. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles, den gir fremdeles liv, akkurat som brønnen i Vietnam som bærer hans navn og gir vann til de tørste. Hans kjærlighet fortsetter å flyte, gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør, gjennom hver gang dere nevner navnet hans med et smil i stedet for en tåre.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.