I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Må Guds nåde og fred, som overgår all forstand, være med dere alle.
Herre, du som er vår tilflukt, miskunn deg over oss. Kristus, du som kjenner vår sorg, miskunn deg over oss. Herre, du som er vårt håp i døden, miskunn deg over oss.
Det finnes et bilde av Benjamin, tatt i en tid da verden fremdeles føltes som et kart som lå åpent foran ham. Han sitter der, kanskje ti år gammel, med et blikk som er både våkent og mildt. Det er noe med måten han holder hendene på, en slags rolig beredskap, som om han allerede da forsto at livet ikke bare er noe man observerer, men noe man deltar i. Han var en gutt som ikke bare så på verden – han ville forstå den, kode den, fly over den. Han var en gutt som bar på en nysgjerrighet som var like grenseløs som himmelen han så ofte rettet blikket mot når han drev med «airport spotting» sammen med faren sin. I dagens lesning fra Åpenbaringsboken ser Johannes en engel som gir ham en liten bokrull. Han får beskjed om å svelge den. «I munnen var den søt som honning, men da jeg hadde svelget den, ble magen min bitter.» Kjenner dere den følelsen? Den følelsen av noe som begynner så vakkert, så søtt, så fylt av løfter – som et barn som vokser, som en drøm om 'con chim airlines', som en ettermiddag med latter ved middagsbordet – for så å ende i en bitterhet som føles som om den skal fortære deg innenfra? Det er smaken av livet når det er på sitt mest sårbare.
I evangeliet ser vi Jesus gå inn i tempelet. Han ser ikke de fromme handlingene; han ser de som driver handel, de som har gjort Guds hus til en «røverhule». Han rydder opp. Han insisterer på at dette rommet, dette hellige stedet, må være et sted for bønn. Tenk på dette bildet: Jesus som rydder plass. Han fjerner støyen, han fjerner det som hindrer oss i å se Gud. Kanskje er det dette sorgen gjør med oss også. Den tømmer oss for alt det overfladiske. Den rydder bort alle de små bekymringene vi trodde var viktige, og etterlater oss i et rom som er nakent, stille, og av og til skremmende tomt.
Jeg vet, Alan og Thao, at det har gått fem måneder siden den 13. juni. Jeg vet at stillheten i hjemmet deres noen ganger føles som den tomme plassen i tempelet. Jeg vet at savnet etter Benjamin, etter måten han alltid sa «God morgen, pappa» på, eller måten han lyttet til historiene dine som om de var de viktigste fortellingene i verden, av og til kan føles som en fysisk smerte. Og jeg vet, fordi jeg har snakket med så mange som bærer på det samme korset, at det finnes en annen stemme som sniker seg inn i nattemørket. Det er stemmen som hvisker: «Var det noe jeg overså? Kunne jeg gjort mer?»
Jeg vil si dette til dere med all den klarhet som finnes i Guds navn: Legg den steinen fra dere. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen omsorg i verden, kunne ha forhindret det som rammet Benjamin. Dere var hans trygge havn, den kjærligheten han trengte for å kunne være den strålende, nysgjerrige gutten han var. Gud anklager dere ikke. Dere må ikke anklage dere selv. Dere har gitt ham alt. Dere har elsket ham med en kjærlighet som ikke tar slutt. Sorgen dere bærer er ikke et tegn på svikt, men et tegn på en kjærlighet som var så dyp at den ikke kunne holdes tilbake av døden.
Benjamin var en gutt som forsto hva det vil si å gi seg selv bort. Husker dere da han, bare femten år gammel, uoppfordret sa til dere at han ville gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han trengte ikke å knuse den, han trengte ikke å tømme den, men selve tilbudet – det rene hjertet som var villig til å gi alt det eide for en annen – er et ekko av Guds egen raushet. Det var ikke en handling av en gutt som hadde mye, men av en sjel som forsto at kjærlighet er den eneste valutaen som virkelig betyr noe. Benjamin var ikke bare en gutt som drømte om fly; han var en gutt som allerede hadde lært å fly med hjertet.
Ryan, min kjære gutt, jeg vet at du savner storebroren din. Jeg vet at det er dager hvor du føler deg alene, og hvor du skulle ønske at du kunne dele en vits eller en idé med ham. Men husk at du bærer Benjamin i deg. Du bærer hans nysgjerrighet, hans godhet, hans måte å se verden på. Når du koder, når du drømmer, når du ser opp mot himmelen og ser et fly, så vit at han heier på deg. Du er ikke alene. Du er en del av den samme kjærligheten som Benjamin nå hviler i. Og husk at du alltid har et fellesskap her som bærer deg.
I dagens lesning får Johannes beskjed: «Du må profetere igjen.» Selv etter at han har svelget den bitre rullen, selv etter at magen er full av sorg, får han et nytt oppdrag. Livet går videre, ikke fordi sorgen forsvinner, men fordi kallet til å leve for andre forblir. Benjamin lever videre i hver handling av godhet dere gjør i hans navn. Den brønnen i Cà Mau, den «Well of Love» som bærer hans navn, er et tegn på at kjærligheten hans fremdeles flyter, fremdeles gir liv, fremdeles vasker bort tørst. Det er det som skjer når vi gir oss selv til Gud: Vårt liv, selv når det virker kort, blir en kilde for andre.
Når dere går ut døren i dag, ta med dere dette: Dere trenger ikke å være sterke hele tiden. Det holder at dere er her. Det holder at dere puster. Det holder at dere elsker. Benjamin er trygg, og dere er holdt av den samme Gud som skapte alt. Han er ved «Banquet of Heaven», og han venter på dere med det samme smilet dere alltid har elsket. Ikke la sorgen stenge dere inne. La den heller bli en døråpner, slik den var for Johannes, til å se at Guds løfter er søtere enn honning, selv når livet smaker bittert. Hold fast ved hverandre, hold fast ved håpet, og vit at dere aldri er alene. Herren er nær hos dem som har et knust hjerte, og han reiser dem opp. Amen.
For the intentions entrusted to Ben on our prayer wall:
At the Savior’s command and formed by divine teaching, we dare to say:
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
Må Herren velsigne dere og bevare dere i sin fred. Gå i fred, i vissheten om at dere er elsket.
✝ Den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen (+) og Den hellige ånd. Amen.