Memorialen for de hellige verneengler

Det finnes øyeblikk i livet hvor vi står overfor en horisont som er så vid, så uendelig stor, at vi føler oss som små barn som stirrer opp mot en stjernehimmel. I dagens første lesning hører vi Herren tale til Job ut av stormen. Han spør: 'Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll?' Job, som har mistet alt, som sitter i asken med sin smerte, får ikke et svar som forklarer hans lidelse. Han får i stedet et glimt av Guds storhet. Han får se at verden ikke er styrt av tilfeldigheter, men holdt i en hånd som er større enn døden selv. Job legger hånden over munnen sin. Han innser at det finnes mysterier som er for dype for menneskelig forstand, men han innser også at han er sett. Han er ikke glemt. Han er holdt.

Benjamin Vo var en gutt som forstod dette med å se oppover. Han var en konstruktør, en tenker, en som elsket logikken bak ting – hvordan tallene i kodingen hans, hvordan de komplekse systemene i skyinfrastrukturen, eller hvordan de majestetiske Boeing 737-maskinene han så på flyplassen, hang sammen. Han hadde en nysgjerrighet som var som en åpen dør. Jeg ser for meg Ben der han stod, kanskje med blikket festet mot horisonten, alltid med det lille, lure smilet som antydet at han allerede så noe vi andre ikke helt hadde oppdaget ennå. Han bar på en drøm om 'con chim airlines', en leken idé som fikk ham til å smile og gigle. Det var mer enn bare en lek; det var et uttrykk for et hjerte som ville løfte seg, som ville finne veien oppover. Ben var en gutt som alltid ville prøve. Han var ikke redd for å feile på badmintonbanen eller i kodingen, for han visste at selve anstrengelsen, selve viljen til å gå videre, var det som betydde noe.

Men så kommer de ordene fra evangeliet, ord som treffer oss midt i hjertet: 'Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders ansikt.' Jesus ser disiplene som krangler om hvem som er størst, og han gjør det eneste rette: Han kaller et barn til seg. Han plasserer det midt i deres midte. Han minner oss om at den som er størst i Guds rike, ikke er den som har mest makt eller kunnskap, men den som er som et barn – åpen, tillitsfull og ren. Jesus sier til oss i dag at hver eneste en av disse små, som Benjamin, har en engel som står for Guds ansikt. Det betyr at Ben ikke er borte. Han er i det lyset hvor englene ser Faderens ansikt. Han er i den tryggeste havn et menneske kan tenke seg.

Alan, Thao, Ryan – det har gått tre måneder siden Benjamin ble båret hjem til Gud. Jeg vet at i de stille timene, når natten er på sitt dypeste, kan dere kjenne på en tyngde som ikke vil slippe taket. Dere kan spørre dere selv: 'Hvorfor ble det slik? Kunne vi ha gjort noe mer? Var det en detalj vi overså?' Jeg ber dere, hør dette nå: Legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så fullkommen, så oppofrende, at den ikke kan måles i menneskelige feil. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det er ingen 'feil' i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Herren er vår. Ingen menneskelig vakt kunne ha endret det som skjedde. Dere er frie. Dere er elsket av Gud, akkurat slik dere elsket ham. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin.

La oss holde fast ved bildet av Benjamin som en som alltid ville gi. Husker dere da han, bare femten år gammel, uoppfordret ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han knuste den aldri, han tømte den aldri, men selve tilbudet – denne rene, uforfalskede viljen til å gi alt han hadde uten å kreve noe tilbake – er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort. Det er denne arven dere bærer videre. Når dere hjelper andre, når dere gir av deres tid eller deres ressurser, da lar dere Bens hjerte fortsette å slå i denne verden. Det er som om englene stiger opp og ned over hans minne, og bringer Guds trøst tilbake til dere.

Ryan, du som er bror. Jeg vet at det er så stille uten ham nå. Jeg vet at du savner å dele de små øyeblikkene – den lekenheten dere hadde, den måten dere kunne forstå hverandre uten ord. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet, hans evne til å smile selv når ting var vanskelig. Når du lever ditt liv, når du lærer, når du drømmer, så gjør du det med en del av Ben i deg. Dere er brødre for evig. Du er ikke alene. Du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden. Gud ser deg, akkurat som han ser alle våre små. Han ser deg i din sorg, og han bærer deg.

Vi må ikke måle et menneskeliv bare i antall år, men i den kjærligheten det etterlot seg. Benjamin etterlot seg et hav av godhet – akkurat som navnet hans, Đại Dương, betyr. Og den kjærligheten stanser ikke ved graven. Den lever videre i hver lille, stille god handling dere gjør i hans navn, i det skjulte, slik evangeliet lærer oss. Det er kanskje ikke store, prangende ting, men det er handlinger som lyser i mørket, som det rene vannet fra brønnen i Vietnam som nå gir liv til de tørste i hans navn. Det er Bens kjærlighet, som fortsetter å fly, akkurat som han drømte om med 'con chim airlines'.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er ikke alene. Når mørket stiger på, så husk Bens smil, husk hans lune latter, og vit at han er trygg hos Faderen, der han venter på den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Benjamin Vo, du vår kjære gutt, du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.