Minnefest for Vår Frue av Rosenkransen

Se for deg en liten, støvete sti i et landskap der solen står høyt. Det er ikke en vei for de store karavanene, men en sti for den som går alene, med hendene tomme og blikket festet mot horisonten. I dagens evangelium ser vi Jesus på en slik sti. Han har trukket seg tilbake for å be. Disiplene ser ham, de ser stillheten som omgir ham, og de forstår at dette – denne forbindelsen til Faderen – er selve kilden til alt han gjør. De ber ikke om makt eller suksess. De ber om det mest grunnleggende: 'Herre, lær oss å be.'

Det er et rop som stiger opp fra menneskehjertet i alle tider, særlig når ordene ikke lenger strekker til. Når sorgen føles for tung å bære, når savnet etter Benjamin Vo – etter hans smil, hans nysgjerrighet, hans milde vesen – fyller rommet slik at man knapt kan puste, da er det ikke lenger egne ord som holder. Da trenger vi den bønnen Jesus ga oss. Vi trenger å kalle Gud for 'Far'.

Benjamin var en gutt som forstod dette med å være sønn på en helt spesiell måte. Han var en briljant gutt, en som kunne fortape seg i logikken bak skyinfrastruktur eller drømmen om 'con chim airlines', men han var aldri for opptatt til å være til stede. Det finnes et bilde av ham og lillebroren Ryan, der de står side om side, kledd i sine matchende 'Pilot'-skjorter. De ser rett inn i kameraet med et uttrykk av ro og trygghet. Det er et bilde av to brødre som vet at de hører til. Benjamin bar på en dyp respekt for sine foreldre, en respekt som ikke var tvunget, men som vokste ut av en kjærlighet som var like naturlig som å puste.

Jeg vet, Alan og Thao, at dere nå lever i en tid der stillheten i huset kan føles som en vegg. Jeg vet at det finnes netter hvor dere ligger våkne og spør: 'Hvorfor akkurat oss? Hva kunne vi gjort annerledes?' La meg si dette til dere, med all den ømhet jeg kan mønstre: Legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Herren er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder ham.

I dagens første lesning skriver Paulus om hvordan han presenterte evangeliet for apostlene i Jerusalem, slik at han ikke skulle 'løpe forgjeves'. Han var opptatt av at troen skulle være rotfestet i sannhet og fellesskap. Han minner oss om at vi ikke er alene på vår vei; vi er en del av et fellesskap av troende som holder hverandre oppe. Når Paulus irettesetter Peter for hans hykleri, er det ikke for å rive ned, men for å bringe dem tilbake til evangeliets kjerne: at vi alle, jøder som hedninger, er rettferdiggjort ved troen alene. Det er en nåde som ikke avhenger av vår prestasjon, men av Guds trofasthet.

Benjamin levde i denne nåden. Han var ikke opptatt av å prestere for å bli elsket. Han var bare Ben. Han var den gutten som, i en alder av femten år, uoppfordret tilbød å gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort.

Ryan, du som er bror, du bærer denne arven videre. Jeg vet at det er så stille uten Ben nå. Jeg vet at du savner å dele de dagene, de felles drømmene, og den måten dere kunne forstå hverandre uten ord. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet og hans gode hjerte. Når du lever ditt liv, når du lærer, når du drømmer, så gjør du det med en del av Ben levende i deg. Dere er brødre for evig. Du er ikke alene; du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Vi må ikke måle et menneskeliv bare i antall år, men i den kjærligheten det etterlot seg. Benjamin etterlot seg et hav av godhet – akkurat som navnet hans, Đại Dương, betyr. Og den kjærligheten stanser ikke ved graven. Den lever videre i hver lille, stille god handling dere gjør i hans navn, i det skjulte. Det er som det rene vannet fra brønnen i Vietnam som nå gir liv til de tørste i hans navn. Det er Bens kjærlighet, som fortsetter å fly, akkurat som han drømte om med 'con chim airlines'.

I dag, på minnefesten for Vår Frue av Rosenkransen, ser vi til Maria. Hun var den første som lærte å be denne bønnen, 'Fader vår', i sitt eget hjerte før hun kunne si den med ord. Hun stod ved korset og så sin sønn lide, og likevel beholdt hun sin tillit til Gud. Hun er den som holder alle mødre og fedre som har mistet et barn, i sin beskyttende kappe. Hun vet hva det vil si å bære et hjerte som er gjennomboret av sverd. Hun vil ikke ta bort smerten, men hun vil gi dere styrke til å bære den.

Når dere i dag ber 'Fader vår', så gjør det sakte. La hvert ord synke inn. 'La ditt navn holdes hellig.' Benjamin holdt Guds navn hellig gjennom sitt liv, gjennom sin godhet mot onkelen, gjennom sin respekt for foreldrene, gjennom sitt smil til fremmede. 'Gi oss i dag vårt daglige brød.' Gud gir dere det dere trenger for denne dagen – ikke nødvendigvis for hele uken eller hele året, men for akkurat nå. 'Tilgi oss vår skyld.' La dette være en bønn om frihet fra all skyldfølelse, fra alle 'hva hvis', fra alle de byrdene dere har båret på for lenge.

Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på. Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er ikke alene. Når mørket stiger på, så husk Bens smil, husk hans lune latter, og vit at han er trygg hos Faderen. Benjamin, du vår kjære gutt, du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at dere må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at dere hver dag må få kjenne at han er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.