I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Må Guds nåde og fred være med dere alle, i dag og alltid.
Herre, du som er vår klippe og vår tilflukt, miskunn deg over oss. Kristus, du som er oppstandelsen og livet for alle som tror, miskunn deg over oss. Herre, du som kaller oss til å leve i ditt lys, miskunn deg over oss.
Det finnes et bilde av Benjamin, tatt på en av de mange reisene dere foretok som en familie. Han står der, kanskje fjorten år gammel, med et blikk som er rettet mot horisonten. Han har på seg den lilla Lakers-genseren sin, og rundt ham er det en ro som virker nesten voksen. Det er ikke bare et bilde av en gutt på tur; det er et bilde av en sjel som var i ferd med å oppdage verden. Dere husker sikkert hvordan han alltid var den som ville se litt lenger, forstå litt mer. Han var en gutt som ikke bare så på flyene som steg opp fra rullebanen; han så på dem med en ingeniørs blikk, han drømte om 'con chim airlines', han ville forstå mekanikken i det som løfter oss mot skyene. Det var en nysgjerrighet som var like naturlig for ham som det å puste.
I dagens lesning fra Åpenbaringsboken møter vi to vitner. De beskrives som oliventrær og lysestaker som står foran jordens Herre. Det er et bilde på trofasthet – et bilde på dem som blir stående, selv når verden rundt dem raser, selv når 'dyret fra avgrunnen' reiser seg for å føre krig. Johannes skriver at deres kropper ligger i gatene, og verden fryder seg over deres fall. Det er en brutal scene. Det er et bilde på den rå, uforståelige smerten som rammer oss når det vi elsker blir tatt fra oss. Kjenner dere den følelsen? Følelsen av at verden fortsetter som om ingenting har skjedd, mens deres egen verden har stoppet opp?
Jeg vet, Alan og Thao, at det nå har gått fem måneder siden Benjamin vendte hjem til Gud. Jeg vet at stillheten i hjemmet deres, den som en gang var fylt av lyden av tastaturer, latter og drømmer om fremtiden, nå kan føles som en vegg. Jeg vet at savnet etter Benjamin, etter måten han alltid var der – den milde, nysgjerrige gutten som ville dele alt han hadde – av og til kan føles som om den skal fortære dere. Og jeg vet, fordi jeg har sittet i mange slike samtaler, at det finnes en stemme som hvisker i nattemørket: 'Hva hvis? Hva om jeg hadde lagt merke til noe? Kunne jeg gjort mer?'
La meg si dette til dere i dag, med all den tyngden og kjærligheten jeg kan mønstre: Legg den steinen fra dere. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen omsorg i verden, kunne ha forhindret det som rammet Benjamin. Dere var hans trygge havn, den kjærligheten han trengte for å kunne være den strålende gutten han var. Gud anklager dere ikke. Dere må ikke anklage dere selv. Dere har elsket ham med en kjærlighet som ikke tar slutt. Når dere føler at dere har sviktet, må dere minne dere selv på at dere ga ham alt. Dere ga ham et hjem, dere ga ham verden, og dere ga ham deres hjerter. Det er nok.
I evangeliet i dag utfordrer saddukeerne Jesus med et intrikat spørsmål om oppstandelsen. De prøver å fange ham i logikk, i menneskelige regler om ekteskap og arv. Men Jesus svarer ikke med regler. Han svarer med å peke på Guds vesen. Han minner dem om at Gud ikke er en gud for de døde, men for de levende, 'for for ham er alle levende'. Tenk på det. Benjamin er ikke død for Gud. Han lever. Han er mer levende hos Gud enn han noensinne var her på jorden.
Benjamin var en gutt som forsto hva det vil si å gi seg selv bort. Husker dere da han, bare femten år gammel, uoppfordret sa til dere at han ville gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han trengte ikke å knuse den, han trengte ikke å tømme den, men selve tilbudet – det rene hjertet som var villig til å gi alt det eide for en annen – er et ekko av Guds egen raushet. Det var ikke en handling av en gutt som hadde mye, men av en sjel som forsto at kjærlighet er den eneste valutaen som virkelig betyr noe. Benjamin var ikke bare en gutt som drømte om fly; han var en gutt som allerede hadde lært å fly med hjertet.
Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er dager hvor du føler deg alene. Jeg vet at det er dager hvor du skulle ønske at du kunne dele en vits eller en idé med storebroren din. Men husk at du bærer Benjamin i deg. Du bærer hans nysgjerrighet, hans godhet, hans måte å se verden på. Når du koder, når du drømmer, når du ser opp mot himmelen og ser et fly, så vit at han heier på deg. Du er ikke alene. Du er en del av den samme kjærligheten som Benjamin nå hviler i. Og husk at du alltid har et fellesskap her som bærer deg.
I Åpenbaringsboken sier Gud til vitnene: 'Kom opp hit.' Og de stiger opp til himmelen i en sky. Det er slutten på deres lidelse. Det er begynnelsen på deres evige liv. Det er det som har skjedd med Benjamin. Han har hørt kallet. Han har forlatt smerten, forlatt kroppen som sviktet, og han er nå hos Ham som er selve livet. Han er ved 'Banquet of Heaven', og han venter på dere med det samme smilet dere alltid har elsket.
Ikke la sorgen stenge dere inne. La den heller bli en døråpner til å se at Guds løfter er sanne. Benjamin lever videre i hver handling av godhet dere gjør i hans navn. Den brønnen i Cà Mau, den 'Well of Love' som bærer hans navn, er et tegn på at kjærligheten hans fremdeles flyter, fremdeles gir liv, fremdeles vasker bort tørst. Det er det som skjer når vi gir oss selv til Gud: Vårt liv, selv når det virker kort, blir en kilde for andre.
Når dere går ut døren i dag, ta med dere dette: Dere trenger ikke å være sterke hele tiden. Det holder at dere er her. Det holder at dere puster. Det holder at dere elsker. Benjamin er trygg, og dere er holdt av den samme Gud som skapte alt. Han er ved 'Banquet of Heaven', og han ber dere om å fortsette å leve, fortsette å drømme, og fortsette å elske. Hold fast ved hverandre, hold fast ved håpet, og vit at dere aldri er alene. Herren er nær hos dem som har et knust hjerte, og han reiser dem opp. Amen.
For the intentions entrusted to Ben on our prayer wall:
At the Savior’s command and formed by divine teaching, we dare to say:
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
Må Herren velsigne dere, bevare dere fra alt ondt og føre dere til det evige liv. Må Guds fred, som overgår all forstand, hvile i deres hjerter nå og alltid.
✝ Den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen (+) og Den hellige ånd. Amen.