Onsdag i den tjueåttende uke i det alminnelige kirkeår

Vi kjenner alle følelsen av å lete etter noe som er gjemt. Noen ganger er det en nøkkel, andre ganger er det et svar på et spørsmål som holder oss våkne om natten. I dagens evangelium bruker Jesus et bilde som er ubehagelig, men nødvendig: 'Dere er som graver som ikke synes, og folk går over dem uten å vite det.' Det er et bilde på det skjulte – på det som ligger under overflaten. Fariseerne var så opptatt av de ytre forskriftene, av å telle urter i hagen, at de hadde mistet evnen til å se det som virkelig betydde noe: dommen og Guds kjærlighet. De vandret over livets dype sannheter uten å ane hva som lå rett under føttene deres.

Jeg tenker på Benjamin Vo. Dere som kjente ham, vet at han var alt annet enn en 'skjult grav'. Han var en gutt som lyste opp rommet, en gutt hvis nysgjerrighet var som en motor som aldri stoppet. Tenk på bildet av ham, syv år gammel, sittende bak bursdagskaken sin med *Cars*-figurer, med øynene vidåpne av ren, uforfalsket glede. Det var ingen fasade der, ingen kalkulert måte å være på. Det var bare Benjamin, fullstendig til stede, fullstendig seg selv. Han hadde en briljant hjerne, ja – han kunne koding og drømte om 'con chim airlines' med en logikk som kunne forbløffe voksne – men det var hjertet hans som var hans sanne kompass. Han trengte ikke å late som. Han trengte ikke å bygge murer for å beskytte et falskt selvbilde. Han var fri.

Paulus skriver til galaterne i dag: 'Hvis dere blir ledet av Ånden, står dere ikke under loven.' Dette er selve kjernen i det kristne livet. Loven, slik fariseerne praktiserte den, var en byrde. Den var en liste over ting man måtte gjøre for å føle seg rettferdig. Men Ånden er en gave. Ånden er den som puster liv i oss når vi er tørre. Ånden er den som gir oss 'kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet og selvbeherskelse'. Benjamin bar disse fruktene. Han bar dem i sin naturlige mildhet, i sin respekt for dere, foreldre, og i den dype, stille kjærligheten han hadde til sin bror Ryan. Han var ikke bundet av prestasjon; han var fri til å være den gutten Gud hadde skapt ham til å være.

Alan og Thao, jeg vet at de siste fire månedene har vært en tid der det kan føles som om dere selv har blitt 'usynlige graver' – at dere bærer på en sorg som ingen andre helt kan se eller forstå. Når dere går gjennom dagen, kan det føles som om dere går over et landskap dekket av aske. Dere spør kanskje, i de stille timene, om dere kunne ha gjort noe annerledes. Kanskje dere ser tilbake på de små tegnene, de små øyeblikkene før sykdommen tok ham, og lurer på om dere burde ha handlet raskere. Jeg ber dere, legg ned den steinen. Den steinen er for tung for dere å bære, og den er ikke deres. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere ga ham alt, og den kjærligheten var et ekko av Guds egen kjærlighet. Dere er ikke anklaget av Gud; dere er holdt av ham.

Jesus sier til de skriftlærde: 'Dere legger bører på folk som er tunge å bære, men selv rører dere ikke en finger for å hjelpe.' Gud gjør aldri dette. Han legger ikke bører på dere som dere ikke kan bære. Når dere føler dere knust, så husk at han er den som bærer dere. Han er den som kjenner hver tåre dere gråter, og han ser den kjærligheten dere fremdeles bærer på – den samme kjærligheten Benjamin lærte dere. Benjamin var ikke bare en gutt som drømte om fly; han var en gutt som lærte dere å se opp mot himmelen, selv når bakken under dere ristet.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er så stille uten broren din. Det er som om en del av lyden i huset har forsvunnet. Men du bærer hans arv. Du bærer hans nysgjerrighet. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så husk at Benjamin er der. Han er ikke i en grav; han er i lyset. Han er en del av den store, evige familien. Du er ikke alene. Du har en bror som heier på deg fra den andre siden, og du har en familie som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Vi må snakke om 'frukten av Ånden'. Paulus nevner dem så tydelig. 'Kjærlighet, glede, fred.' Benjamin levde dette. Han var ikke en som søkte ære i markedet eller ønsket seg de beste plassene i synagogen. Han var en som delte. Tenk på den gangen han ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort. Denne godheten, denne evnen til å se utover seg selv, var ikke noe som bare forsvant med ham. Den lever videre. Den lever i hver lille, stille handling dere gjør i hans navn. Den lever i den brønnen i Vietnam som nå gir liv til de tørste, som et 'stort hav' av kjærlighet som strømmer fra hans minne. Han er som treet plantet ved rennende vann, slik vi leste i Salmen i dag: 'Han gir sin frukt i rett tid, og bladene visner ikke.'

Det er en dyrebar sannhet her: Å leve i Ånden betyr å ikke være redd for å være sårbar. Fariseerne var redde. De var redde for å bli sett som urene, redde for å miste sin posisjon, redde for at noen skulle se inn i deres indre. Benjamin var aldri redd for å være seg selv. Han var ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å gråte, ikke redd for å elske. Han var kledd i Kristus. Det er denne friheten dere er kalt til. Dere er ikke kalt til å prestere i sorgen, ikke kalt til å vise en fasade av styrke for verden. Dere er kalt til å være Guds barn, med alle deres sår, med hele deres savn.

Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen. Be for hverandre, og be for alle de andre familiene som også bærer på tunge kors, at de må få kjenne den samme trøsten som dere får kjenne i dag. Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.