Minnefest for den hellige Padre Pio av Pietrelcina

Se for dere en pilegrim som legger ut på en lang reise. Han har ikke med seg en tung koffert; han har ikke med seg en sekk full av proviant eller en ekstra kappe for å beskytte seg mot kulden. Han har bare det nødvendige. Han stoler på at der han kommer, vil det finnes et tak, et måltid, et menneske som åpner sin dør. Han er lett i steget fordi han er fri fra tyngden av det overflødige. Dette var Jesu instruks til de tolv da han sendte dem ut: 'Ta ingenting med på reisen'.

Det er et radikalt budskap. Det inviterer oss til å se på hva vi egentlig bærer med oss gjennom livet. Ofte fyller vi ryggsekken vår med bekymringer, med planer, med en lengsel etter å ha kontroll, og med den tunge bagasjen av 'hva hvis'. Vi tror at hvis vi bare har nok av det ene eller det andre, så er vi trygge. Men Jesus sier: Stol på meg. Stol på at det du trenger, vil bli gitt deg.

Benjamin Vo forstod denne lettheten på en helt egen måte. Han var en gutt som var fascinert av det komplekse – av koding, av AWS-miljøer, av logikken bak flyplasser og 'con chim airlines'. Han hadde et sinn som kunne bygge store ting. Men midt i denne intellektuelle briljansen, bar han på en forbløffende enkelhet i hjertet. Tenk på øyeblikket da han, bare femten år gammel, uoppfordret ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri, men selve tilbudet – denne rene, uforfalskede viljen til å gi alt han hadde uten å beholde noe for seg selv – er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han visste at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort.

Jeg vet at dere, Alan og Thao, og du, Ryan, bærer på en vekt som føles umulig å bære alene. Tre måneder har gått siden Ben gikk hjem til Gud. Stillheten i huset er ikke bare fravær av lyd; den er et fysisk rom som minner dere om alt som skulle vært. I de stille timene kan dere bli hjemsøkt av den hviskende stemmen som spør: 'Var det noe jeg oversett? Kunne jeg ha gjort mer?' Jeg vil si dette til dere, med en autoritet som kommer fra Guds egen barmhjertighet: Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så fullkommen, så oppofrende, at den ikke kan måles i menneskelige feil. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Noen sorger kommer rett og slett til oss, uavhengig av vår vaktsomhet eller vår omsorg. Ingen menneskelig kraft kunne ha endret det som skjedde. Legg ned den tunge steinen av skyld. Dere er frie. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin.

I dagens lesning fra Ordspråkene ber forfatteren om to ting: 'Gi meg verken fattigdom eller rikdom; la meg få den maten jeg trenger.' Det er en bønn om balanse, om å leve i det som er tilstrekkelig. Det er en bønn om å ikke la seg distrahere av det som ikke betyr noe. Benjamin levde med denne formen for visdom. Han var en gutt som fant glede i det enkle – i en kopp sjokoladeis utenfor en butikk, i det å stå sammen med pappa og Ryan for å spotte fly, i det å dele en vits om 'con chim airlines'. Han trengte ikke en komplisert verden for å være lykkelig. Han hadde gaven å se det vakre i det daglige.

Padre Pio, som vi minnes i dag, var en mann som også lærte seg å gi alt. Han bar på sår, han bar på lidelse, men han lot aldri smerten definere seg. Han lot nåden strømme gjennom seg. Han var en 'lykt for føttene' for så mange som kom til ham i mørket. Benjamin var også en slik lykt. Han lyste opp rommet med smilet sitt, med sin nysgjerrighet, med sin dype omsorg for dere alle. Selv nå, når han ikke er fysisk til stede, fortsetter det lyset å skinne i de hjertene han berørte.

Ryan, du som er Bens bror. Jeg vet at det er så stille uten ham nå. Jeg vet at du savner å dele de små øyeblikkene – den lekenheten dere hadde, den måten dere kunne forstå hverandre uten ord. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet, hans evne til å smile selv når ting var vanskelig. Når du lever ditt liv, når du følger dine drømmer, så gjør du det sammen med ham. Han heier på deg, mer enn noen gang før. Du er ikke alene i det savnet; du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Jesus sender disiplene ut uten en ekstra kappe. Han vil at de skal være helt avhengige av ham. Det er en invitasjon til oss også. Når vi står i sorgen, når vi føler oss nakne og sårbare, er det da vi virkelig lærer hva det betyr å stole på Gud. Det er ikke en lett vei. Det er en vei som krever at vi legger ned vår egen vilje til å forstå alt, og i stedet hviler i vissheten om at vi er elsket.

Benjamin har nådd destinasjonen. Han er hos Faderen. Han er ikke lenger begrenset av de tingene som tynget ham her. Han er fri. Og fra det stedet, fra 'Banquet of Heaven', ber han for dere. Han ber om at dere må få kjenne den samme freden som han nå nyter. Han ber om at dere må få lov til å leve, til å le igjen, til å finne glede i de små tingene – i en god samtale, i en fugl som flyr forbi, i minnet om en latter som aldri dør.

Så hva skal dere bære med dere ut av denne kirken i dag? Ikke en forklaring på 'hvorfor', for det finnes ingen menneskelig forklaring som kan mette hjertets sult. Men bær med dere vissheten om at dere er holdt. Dere er ikke alene. Når mørket kommer, når savnet biter, så husk Bens smil. Husk hans vilje til å prøve. Og gjør det samme: Prøv å leve, prøv å elske, prøv å være gode, selv når det føles som om dere bare har smuler igjen. Gjør en liten, stille handling av godhet i hans navn. Gjør det i det skjulte, slik Ben var villig til å gi sin sparebøsse uten å kreve anerkjennelse. Slik lar dere hans kjærlighet fortsette å strømme som en elv av levende vann.

Benjamin Vo, du vår kjære gutt. Du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Du er nå hos Faderen, og du er trygg. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.