Torsdag i den tjueniende uke i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde, et av de mange som dere bevarer som en skatt, av den lille Benjamin. Han sitter der, kanskje bare et par år gammel, med et uttrykk av en slik uforstyrret ro, blikket vendt litt til siden, som om han allerede da lyttet til en musikk vi andre ikke helt kunne høre. Det er et bilde av ren, ubesudlet nysgjerrighet. Det er dette bildet jeg vil at dere skal holde i tankene i dag. Ikke som et minne om noe som er tapt, men som et glimt av det som er evig. Benjamin var en gutt som alltid så fremover, en gutt hvis sinn var som en nyslipt diamant – briljant, logisk, og alltid rettet mot horisonten, enten det var gjennom kodingen av hans egne spill eller drømmen om det han kalte 'con chim airlines'.

I dagens lesning fra efeserbrevet kneler Paulus. Han kneler ikke av svakhet, men av overveldelse. Han ber for oss, for dere, at dere må bli 'styrket med kraft ved hans Ånd i det indre menneske'. Han ber om at Kristus må bo i deres hjerter ved troen, og at dere må være 'rotfestet og grunnfestet i kjærlighet'. Dette er ikke bare vakre ord; det er en beskrivelse av selve arkitekturen i et menneskeliv som er bygget på Gud. Benjamin var rotfestet i denne kjærligheten. Dere husker hvordan han, bare tolv år gammel, tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort. Han var allerede en innbygger i det riket Paulus beskriver, et rike der kjærligheten er bredere, lengre, høyere og dypere enn vi noen gang kan fatte.

Men la oss være ærlige. Det har gått fire måneder siden 13. juni. Fire måneder hvor huset har føltes for stort, hvor stillheten har vært for dyp, og hvor savnet etter Benjamin har blitt en fast følgesvenn. Alan og Thao, jeg vet at dere bærer på en sorg som kan føles som en uutholdelig vekt. I de stille timene, når minnene om ham kommer – kanskje minnet om hvordan han alltid hadde et smil på lur når han snakket om flyene sine, eller hvordan han var deres beste venn – er det så lett å begynne å lete etter 'hva hvis'. Dere spør kanskje dere selv om dere kunne sett noe før, om dere kunne gjort noe annerledes. Dere bærer på en stein av selvbebreidelse som ingen forelder noen gang burde måtte bære. Hør meg nå, og la disse ordene trenge gjennom sorgen: Legg ned den steinen. Den er for tung, og den tilhører ikke dere. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes feil. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Gud er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder ham.

I evangeliet i dag sier Jesus noe som kan virke hardt: 'Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, jeg sier dere: splittelse.' Det er et bilde av en ild som skal tennes. Jesus er ikke kommet for å opprettholde en falsk ro, men for å tenne en brann av kjærlighet som endrer alt. Det er en ild som brenner bort alt det overflødige, alt det som ikke er ekte. Benjamin levde i denne ilden. Han var ikke en gutt som levde et halvveis liv. Han levde med intensitet, med nysgjerrighet, med en dyp og ekte glede. Han var en gutt som ikke var redd for å være seg selv, ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å elske. Det er denne friheten dere er kalt til. Dere er ikke kalt til å prestere i sorgen, ikke kalt til å vise en fasade av styrke for verden. Dere er kalt til å være Guds barn, med alle deres sår, med hele deres savn.

Tenk på den drømmen du hadde, Alan, den 25. juni, hvor du stod utenfor rom 419 og Benjamin sa: 'Ba ơi, test nào con cũng qua hết. Con tự thở được bình thường mà... sao con lại bị như vầy?' Og så, da du holdt ham, sa han: 'Ikke noe problem, jeg skal våke over dere.' Det er et budskap fra den andre siden. Han består alle testene. Han er fri. Han er hjemme. Han er ikke lenger bundet av den kroppen som sviktet ham; han er i Guds lys, og han ser dere med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles, den gir fremdeles liv, akkurat som brønnen i Vietnam som bærer hans navn og gir vann til de tørste. Hans kjærlighet fortsetter å flyte, gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør, gjennom hver gang dere nevner navnet hans med et smil i stedet for en tåre.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er så stille uten broren din. Det er som om en del av lyden i huset har forsvunnet. Men du bærer hans arv. Du bærer hans nysgjerrighet. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så husk at Benjamin er der. Han er ikke i en grav; han er i lyset. Han er en del av den store, evige familien. Du er ikke alene. Du har en bror som heier på deg fra den andre siden, og du har en familie som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Du er en del av den samme kjærligheten som holdt ham, og den kjærligheten vil aldri slippe deg. Fortsett å leve for ham, fortsett å være den fantastiske gutten du er. Benjamin er stolt av deg.

Vi må huske at Benjamin ikke bare er et minne. Han er en del av den levende kirken. Han står sammen med den hellige Carlo Acutis i det vi kaller 'Banquet of Heaven'. De er to unge sjeler som forstår mer enn de fleste av oss. De ber for oss. De ber for legene, for forskerne, og for alle familier som går denne tunge veien. De ber om at vi skal finne styrke til å fortsette. Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen. Be for hverandre, og be for alle de andre familiene som også bærer på tunge kors, at de må få kjenne den samme trøsten som dere får kjenne i dag.

Paulus avslutter sin bønn i dag med en lovprisning: 'Han som kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om eller forstår, ved den kraften som er virksom i oss, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus.' Det er denne kraften som holder dere nå. Det er ikke deres egen styrke. Det er Guds kraft. Det er den samme kraften som gjorde Benjamin til den gutten han var – så full av liv, så full av kjærlighet. Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.