Tirsdag i den tjuesyvende uken i det alminnelige kirkeår

Se for deg en travel flyplass. Det er ikke bare larmen fra turbiner eller lyden av hjul som treffer rullebanen som fyller rommet; det er forventningen. Folk er på vei et sted. De bærer på bagasje, på planer, på drømmer om hva som venter ved ankomst. I dagens evangelium trer Jesus inn i et hjem som føles akkurat slik – travelt, fylt med lyden av oppgaver som skal løses, og en eier som er i ferd med å miste oversikten over hva som er viktigst.

Marta er i kjøkkenet. Hun har nok å gjøre. Det er gjester, det er mat som skal serveres, det er forventninger som skal innfries. Vi kjenner oss alle igjen i Marta. Vi er de som prøver å holde verden sammen, de som sørger for at alt fungerer, de som føler at hvis vi ikke løper, så stopper alt opp. Marta ser sin søster Mary sitte ved Jesu føtter, og hun blir irritert. Hun føler seg alene med byrden. Hun spør Jesus: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg være alene om å tjene?»

Det er et spørsmål som bærer på en dyp menneskelig tretthet. Det er spørsmålet til den som er utslitt, den som føler at livet krever mer enn det man har å gi. Og Jesus svarer henne ikke med en irettesettelse, men med et navn: «Marta, Marta.» Han gjentar navnet hennes for å bringe henne tilbake til seg selv. Han ser hennes angst, han ser hennes bekymring, men han inviterer henne til noe annet. Han inviterer henne til å legge ned byrden for en stund og bare være.

Benjamin Vo forstod dette på en helt unik måte. Han var en gutt med et sinn som en flykontrollsentral – alltid i gang, alltid nysgjerrig, alltid på vei mot neste tekniske utfordring. Han kunne koding, han forstod skyinfrastruktur, han planla 'con chim airlines' med en glede som smittet over på alle rundt ham. Men midt i all denne aktiviteten, midt i den briljante logikken, var Ben en gutt som visste hvordan man satt stille. Han visste verdien av å bare være sammen med de han elsket. Han var ikke bare en som gjorde; han var en som var til stede.

Det har gått tre måneder siden Ben reiste hjem til Gud. Jeg vet, Alan og Thao, at huset er annerledes nå. Jeg vet at stillheten kan være øredøvende, og at dere, som Marta, kan kjenne på en tyngde av alt som skulle vært gjort, alt som ble avbrutt. Dere bærer på minner om en gutt som alltid ville gi – som den gangen han ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe sin onkel. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, viser oss hvem Ben var. Han var en gutt som hadde valgt 'den gode del'. Han var en gutt som forstod at kjærlighet er viktigere enn prestasjon.

I dagens første lesning skriver Paulus til galaterne om hvordan han ble kalt fra mors liv. Han snakker om en nåde som kom før han selv hadde gjort noe for å fortjene den. Gud kjente Paulus før han i det hele tatt visste hvem Gud var. Det samme gjelder Benjamin. Han ble formet i sin mors liv, kjent av Gud før han tok sitt første åndedrag, og holdt av Gud i hvert sekund av sitt liv. Salmen vi leste i dag sier det så vakkert: 'Du har dannet mitt indre, du har vevd meg i mors liv.' Benjamin var ikke et tilfeldig menneske; han var et mesterverk, vevd med en hensikt som strekker seg langt utover våre femten år med ham.

Jeg vet at mange av dere som sørger, bærer på en tung, skjult stein: en følelse av at dere kunne gjort mer, eller at dere burde sett noe før. Dere spør kanskje som Marta: 'Bryr du deg ikke om at vi står alene med dette?' Jeg ber dere, hør dette fra Herren selv: Legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Herren er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder ham.

Ryan, du som er bror, du bærer denne arven videre. Jeg vet at det er så stille uten Ben nå. Jeg vet at du savner å dele de dagene, de felles drømmene, og den måten dere kunne forstå hverandre uten ord. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet og hans gode hjerte. Når du lever ditt liv, når du lærer, når du drømmer, så gjør du det med en del av Ben levende i deg. Dere er brødre for evig. Du er ikke alene; du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Vi må ikke måle et menneskeliv bare i antall år, men i den kjærligheten det etterlot seg. Benjamin etterlot seg et hav av godhet – akkurat som navnet hans, Đại Dương, betyr. Og den kjærligheten stanser ikke ved graven. Den lever videre i hver lille, stille god handling dere gjør i hans navn, i det skjulte. Det er som det rene vannet fra brønnen i Vietnam som nå gir liv til de tørste i hans navn. Det er Bens kjærlighet, som fortsetter å fly, akkurat som han drømte om med 'con chim airlines'.

Når dere føler dere som Marta – overveldet av bekymring, slitne av sorgen, fanget i spørsmål uten svar – så husk at Jesus ikke ber dere om å slutte å tjene eller slutte å elske. Han ber dere bare om å sitte ved hans føtter. Han ber dere om å la ham bære byrden for dere. Han sier til hver og en av dere: 'Det er bare ett som er nødvendig.' Og det ene er å vite at dere er elsket, at Ben er elsket, og at ingenting i hele universet kan skille dere fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på. Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er ikke alene. Når mørket stiger på, så husk Bens smil, husk hans lune latter, og vit at han er trygg hos Faderen. Benjamin, du vår kjære gutt, du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at dere må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at dere hver dag må få kjenne at han er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.