Lørdag i 32. uke i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde, en av de mange stille skattene i albumene deres, som fanger Benjamin i et øyeblikk av ren, uforfalsket livsglede. Han sitter ved et bord, omkranset av varme gule vegger, med en boba-te foran seg og et fredstegn løftet mot kameraet. Ved siden av ham sitter Ryan, fokusert på sin tallerken, i en rolig, trygg fortrolighet. Det er et bilde av en helt vanlig kveld, en av de kveldene hvor livet kjennes forutsigbart og godt. Det er i slike små, uanselige øyeblikk – en middag, en spøk, et delt smil – at vi lærer hva det vil si å være menneske. Benjamin Vo var ikke bare en gutt med et briljant sinn, en gutt som kunne navigere i komplekse digitale landskap og drømme om flyselskaper han kalte 'con chim airlines'. Han var en gutt som forsto at selve hjertet i tilværelsen er relasjonen, båndet mellom oss, og den uendelige kjærligheten som binder oss sammen.

I dagens evangelium forteller Jesus en lignelse om en enke og en urettferdig dommer. Det er en historie som ved første øyekast kan virke fremmed. Dommeren bryr seg verken om Gud eller mennesker; han er hard, likegyldig og selvopptatt. Men enken, hun som ikke har noen makt, gir seg ikke. Hun kommer tilbake, igjen og igjen. Hun maser, hun insisterer, hun står i sin nød. Og til slutt, ikke av godhet, men for å få fred, gir dommeren henne rett. Jesus bruker dette bildet for å lære oss noe om bønn: 'Vil ikke Gud da sikre sine utvalgte sin rett, de som roper til ham dag og natt?'

Vi må stoppe opp ved dette. Det er ikke slik at Gud er en motvillig dommer som må tvinges til å høre. Nei, Jesus bruker kontrasten for å vise oss at hvis selv en urettferdig dommer til slutt gir etter, hvor mye mer vil ikke da vår himmelske Far, som er selve kjærligheten, svare sine barn? Men hva betyr det å be 'uten å bli trett'? Det betyr ikke at vi skal gjenta ord som en magisk formel. Det betyr at vi skal leve i en vedvarende tilstand av tillit, selv når svaret ikke kommer slik vi forventer, selv når stillheten fra himmelen føles tung og ugjennomtrengelig.

Jeg vet at det nå har gått fem måneder siden 13. juni. Jeg vet at for dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, er dette savnet ikke bare en følelse, men en daglig virkelighet. Det er en tomhet som fyller rommene i huset, en stillhet som kan føles øredøvende. Når man mister en sønn, en bror, så mister man ikke bare en person; man mister en fremtid man hadde sett for seg, en stemme man hadde ventet å høre hver dag. Det er en type sorg som kan føles som om den spiser opp selve evnen til å be. Hvordan skal man rope til Gud når hjertet føles som om det er knust i tusen biter? Hvordan skal man tro på rettferdighet når det som skjedde, føles så urettferdig?

Det er her vi må være brutalt ærlige. Det er ikke noen vits i å pynte på sorgen. Den er ikke en byge som går over; den er et landskap man må lære seg å leve i. Og jeg vet at mange av dere, i de stille nattetimene, bærer på en annen bør – den gnagende stemmen som hvisker: 'Var det noe jeg misset? Kunne jeg gjort noe annerledes?' Jeg vil si dette til dere med all den klarhet og kjærlighet som finnes i Guds navn: Dere har ingenting å bebreide dere selv for. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen omsorg i verden kunne ha holdt tilbake det som rammet Benjamin. Dere var hans trygge havn, hans klippe, den kjærligheten han trengte. Legg ned den byrden. Dere er uskyldige, og Gud anklager dere ikke. Han vet hvor høyt dere elsket ham, og Han holder dere fast i akkurat den samme kjærligheten som Benjamin nå hviler i.

Tenk på Benjamin igjen. Tenk på den godheten som bodde i ham. Ikke bare hans briljante hjerne, men hans dype, ekte empati. Slik som den gangen han, bare tolv år gammel, kom til dere og tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William som var syk. Han trengte ikke å knuse den – det var ikke nødvendig, for hjelpen fantes der likevel – men selve viljen, det rene hjertet hos en gutt som var villig til å gi alt han eide for en annen, det er et bilde på Guds rike i miniatyr. Det var ikke en handling av en 'nyttig tjener', men av en sønn som forsto hva kjærlighet koster. Han var en gutt som ville gi, som ville hjelpe, som ville være til stede.

I dagens første lesning skriver apostelen Johannes: 'Vi bør ta oss av slike folk, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.' Dette er kallet vårt – å bære hverandres byrder. Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det kan føles ensomt uten storebroren din. Jeg vet at du savner den som forsto vitsene dine, som delte rommene og reisene med deg. Men husk at det som var ekte mellom dere, ikke tar slutt. Du bærer med deg en del av den samme nysgjerrigheten, den samme varmen. Vær den gode, fantastiske gutten du er. Benjamin heier på deg fra der han er nå, fri for alt som var tungt. Han er din største heiagjeng i himmelen.

Jesus stiller et spørsmål i dagens evangelium som skjærer gjennom alt: 'Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?' Det er et spørsmål til oss. Troen er ikke å ha svar på alt. Troen er å fortsette å be, fortsette å håpe, fortsette å elske – selv når vi ikke forstår. Det er å stå ved graven eller ved minnet om den vi har mistet, og likevel si: 'Herre, jeg stoler på deg.'

Benjamin har ikke tapt sitt liv; han har båret det inn i Guds evige lys. Han er der nå, sammen med andre unge sjeler som har gått i forveien, som en levende bønn for dere alle. Han ser på dere med det samme milde smilet han alltid hadde, og hvisker gjennom freden i himmelen at dere ikke skal være redde. Han er en del av det 'Giếng Gioan Baotixita' – den brønnen av kjærlighet som nå gir liv til andre, en brønn som aldri går tørr fordi den er fylt av Guds nåde.

Gå ut i denne dagen og ta ett lite skritt av gangen. Dere trenger ikke å ha alle svarene. Det holder å vite at dere er elsket, at dere er båret, og at kjærligheten aldri dør. Hver gang dere ser opp mot himmelen og et fly glir forbi, eller hver gang dere kjenner et mildt vindpust, så minn dere selv på at Ben er trygg hos sin Skaper, og at dere en dag skal få se ham igjen. Hold fast ved hverandre, hold fast ved håpet, og vit at dere aldri er alene. Herren er nær hos dem som har et knust hjerte. Han drar oss opp fra dypet. Han holder oss fast når vi ikke kan stå selv. Og en dag, i det evige lyset, skal vi forstå alt. Frem til da, la oss leve i den kjærligheten som aldri tar slutt. Amen.