Fredag i den tjuesyvende uke i det alminnelige kirkeår

Se for dere et øyeblikk av total stillhet, kanskje i et kontrollrom eller ved et skrivebord sent på kvelden. Det er en skjerm som lyser, en linje med kode som venter på å bli fullført, en tanke som ennå ikke har funnet sin form. Det er en verden av logikk, av presisjon, av det som kan måles og forstås. Benjamin Vo levde i denne verdenen. Han var en gutt som ikke bare forstod maskiner, men som elsket selve arkitekturen bak dem. Han kunne se en 737 og ikke bare se et fly, men se ingeniørkunsten, logistikken, drømmen om å koble sammen fjerne steder. Han var en gutt som bar på en sjelden kombinasjon av briljant intellekt og en mildhet som virket nesten for stor for denne verden.

I dagens evangelium møter vi en annen form for logikk – eller rettere sagt, en kamp mellom to riker. Jesus blir anklaget for å drive ut demoner ved Beelsebul. Det er en anklage som er bygget på frykt og på en forvrengt forståelse av makt. Jesus svarer med en logisk klarhet som skjærer rett gjennom støyen: 'Enhver konge som er i strid med seg selv, blir lagt øde.' Han minner oss om at det finnes en kraft som er sterkere enn maktspill, sterkere enn mistenksomhet, sterkere enn mørket selv. Han kaller det 'Guds finger'. Når Guds finger berører en situasjon, når Guds nåde bryter inn i menneskelig lidelse, da er Guds rike kommet nær.

Jeg vil at vi skal holde fast ved dette bildet av 'Guds finger'. Det er ikke et bilde av en fjern, utilgjengelig Gud. Det er et bilde av en Gud som er så nær at han kan berøre det minste, det mest sårbare punktet i våre liv. Det er den samme fingeren som vevde Benjamin i mors liv, som salmisten sier. Det er den samme fingeren som tørker hver tåre fra ansiktet til en sørgende mor.

Alan og Thao, jeg vet at de siste tre månedene har vært en vandring gjennom et landskap der logikken ofte har sviktet. Dere har stilt spørsmål som ikke har menneskelige svar. Kanskje har dere, i de stille timene, kjent på en form for 'åndelig uro', en følelse av at dere må rettferdiggjøre alt som har skjedd, eller at dere må finne en feil i ligningen. Paulus skriver til galaterne i dag: 'Den rettferdige skal leve ved tro.' Han minner oss om at vi ikke blir frelst ved våre egne prestasjoner, ved vår egen årvåkenhet eller ved at vi forstår alt. Vi blir frelst ved troen på Kristus som ble en forbannelse for oss, som tok på seg alt som knuser oss, for at vi skulle få del i velsignelsen.

Jeg vil si noe til dere som bærer på en skjult byrde, en følelse av at dere kanskje kunne gjort mer, eller at dere skulle sett noe før. Mange foreldre bærer på denne steinen av 'hva hvis'. Men se på Benjamin. Han var ikke en gutt av skyld; han var en gutt av lys. Han var den gutten som, da onkel William var syk, uoppfordret tilbød å gi bort hele sparebøssen sin. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort. Dere har ikke feilet, kjære foreldre. Dere har elsket. Og kjærligheten er aldri bortkastet. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin.

Det er en historie om en av Bens drømmer – 'con chim airlines'. Han pleide å smile og gigle når han snakket om det. Det var en drøm om å fly, om å komme seg opp over skyene, om å se verden fra et fugleperspektiv. Benjamin ser nå verden fra det perspektivet som aldri endres. Han ser dere, han ser Ryan, han ser hver eneste lille handling av godhet dere gjør i hans navn. Når dere gir mat til de sultne, når dere hjelper en fremmed, når dere viser barmhjertighet, så er det Bens kjærlighet som fortsetter å fly. Det er hans 'con chim airlines' som sprer vinger over de som trenger det mest.

Ryan, bror, jeg vet at verden føles annerledes uten din partner i eventyr og drømmer. Det er et tomrom som ikke kan fylles, men det er også en arv som kan bæres. Du bærer med deg Bens nysgjerrighet, hans glede over å oppdage, hans evne til å være til stede. Når du ser ut av vinduet, når du tenker på fremtiden, så husk at du ikke er alene. Du er en del av en kjærlighet som er sterkere enn døden. Benjamin er hos Faderen, og han heier på deg, akkurat som han alltid gjorde.

Jesus advarer oss i dag om den onde ånden som kommer tilbake til et hus som er feid rent, men som står tomt. Det er en advarsel om ikke å la hjertet bli stående tomt i sorgen. Vi må fylle huset vårt med noe annet. Vi må fylle det med tro, med takknemlighet, med minnet om den gleden Benjamin ga oss. Vi må invitere Jesus inn i hvert rom, i hver sorg, i hver ubesvarte bønn. Når vi gjør det, er det ikke lenger vi som kjemper alene; det er Guds rike som kjemper for oss.

Det finnes en fred som overgår all forstand. Den kommer ikke når vi har funnet alle svarene, men når vi har overgitt alle spørsmålene til Han som er sterkere. Jesus sier: 'Når en som er sterkere enn ham, angriper og overvinner ham, da tar han fra ham rustningen som han stolte på.' Den rustningen vi stoler på – vår egen kontroll, vår egen logikk, vår egen skyldfølelse – den må vi legge ned. Vi må la den sterkere, Jesus Kristus, ta over. Han er den som har seiret over døden. Han er den som har åpnet himmelens porter for Benjamin.

Jeg tenker på bildet av Ben som sitter på en benk, smilende, kanskje etter en lang dag med utforskning. Han var alltid klar for det neste, alltid klar for å prøve. Han var ikke redd for å feile. Han var ikke redd for å være seg selv. Det er den samme frimodigheten vi er kalt til. Vi er kalt til å leve i tillit, selv når vi ikke ser veien videre. Vi er kalt til å tro at hver tåre dere gråter, hver bønn dere ber, blir samlet opp i Guds hender.

Dere er ikke alene i denne sorgen. Dere er omgitt av et fellesskap av troende, og dere er omsluttet av Guds evige kjærlighet. Benjamin Vo, en gutt med et navn som betyr 'stort hav', har nå funnet sin havn. Han hviler i den kilden som aldri går tørr. Han er hos Maria, vår mor, som kjenner smerten ved å miste en sønn bedre enn noen andre. Hun holder dere i sin kappe. Hun trøster dere når natten er lang.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.