Mandag i den 27. uke i det alminnelige kirkeår

Tenk deg et øyeblikk en travel vei. Ikke en av våre moderne motorveier, men en smal, støvete sti som slynger seg gjennom et goldt landskap, der solen steker og skyggene er korte. Det er en vei hvor man lett kan føle seg alene, selv når andre går forbi. I dagens evangelium forteller Jesus oss om en mann som falt blant røvere på nettopp en slik vei. Han ble slått, strippet for alt, og forlatt halvdød i veikanten. Han lå der, hjelpeløs, med blikket festet mot den brennende himmelen, mens livet sakte ebbet ut.

Vi vet alle hvordan det føles å ligge i veikanten av livet. Kanskje ikke fysisk, men i sjelen. Det finnes dager hvor sorgen over det vi har mistet – tapet av vår kjære Benjamin – føles som den samme støvete veien. Vi ser andre gå forbi, vi ser verden fortsette sin vante gang, mens vi selv føler oss stående fast i en tid som for oss stoppet opp den 13. juni. Det er en ensomhet som ingen ord kan fylle helt, en stillhet i huset som roper høyere enn all verdens larm.

Jesus forteller at en prest og en levitt gikk forbi. De hadde sine grunner, sikkert gode grunner – religiøse plikter, frykt for urenhet, hastverk. Men de så ikke mennesket. De så bare en hindring. Så kommer samaritanen. Han var en fremmed, en som ikke 'hørte til', men han var den eneste som ble 'beveget med medlidenhet'. Han stoppet opp. Han gikk ned på kne i støvet. Han tok frem olje og vin – symboler på legedom og trøst – og han bandt sårene hans. Han løftet ham opp og bar ham til et sted hvor han kunne bli tatt vare på. Han spurte ikke: 'Hvorfor gikk du denne veien?' eller 'Hvorfor passet du ikke bedre på deg selv?'. Han bare elsket.

Benjamin Vo var en gutt som forstod denne logikken av kjærlighet, selv om han var ung. Han var en gutt med en briljant hjerne, en som kunne forstå koding, skyinfrastruktur og logikken bak en Boeing 737 bedre enn de fleste voksne. Men det var ikke hans intelligens som gjorde ham til den han var; det var hans hjerte. Husker dere hvordan han pleide å snakke om sin drøm om 'con chim airlines'? Han giglet og smilte ved tanken. Det var ikke bare en lek; det var et bilde på hans ønske om å løfte andre opp, om å skape noe som kunne bringe glede. Han var en gutt som alltid ville prøve, som aldri var redd for å feile på badmintonbanen, fordi han visste at selve anstrengelsen, selve viljen til å være til stede for andre, var det som betydde noe.

Jeg vet at dere, Alan og Thao, bærer på en smerte som er dypere enn havet. Jeg vet at det finnes netter hvor dere ligger våkne og spør: 'Kunne vi gjort noe mer? Var det noe vi overså?' Jeg ber dere, hør dette fra Herren selv: Legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Herren er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder ham.

I dagens første lesning minner Paulus oss om at evangeliet ikke er av menneskelig opprinnelse. Det kom gjennom en åpenbaring av Jesus Kristus. Det er et budskap om en kjærlighet som ikke følger menneskelige regler eller forventninger. Samaritanen i evangeliet fulgte ikke loven slik prestene gjorde; han fulgte hjertets lov, Guds lov. Han ble en 'neste' ved å vise barmhjertighet. Benjamin var en slik 'neste' for onkel William da han uoppfordret tilbød å gi bort hele sparebøssen sin. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort.

Ryan, du som er bror, du bærer denne arven videre. Jeg vet at det er så stille uten Ben nå. Jeg vet at du savner å dele de dagene, de felles drømmene, og den måten dere kunne forstå hverandre uten ord. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet og hans gode hjerte. Når du lever ditt liv, når du lærer, når du drømmer, så gjør du det med en del av Ben levende i deg. Dere er brødre for evig. Du er ikke alene; du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Vi må ikke måle et menneskeliv bare i antall år, men i den kjærligheten det etterlot seg. Benjamin etterlot seg et hav av godhet – akkurat som navnet hans, Đại Dương, betyr. Og den kjærligheten stanser ikke ved graven. Den lever videre i hver lille, stille god handling dere gjør i hans navn, i det skjulte. Det er som det rene vannet fra brønnen i Vietnam som nå gir liv til de tørste i hans navn. Det er Bens kjærlighet, som fortsetter å fly, akkurat som han drømte om med 'con chim airlines'.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er ikke alene. Når mørket stiger på, så husk Bens smil, husk hans lune latter, og vit at han er trygg hos Faderen, der han venter på den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Benjamin Vo, du vår kjære gutt, du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at dere må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at dere hver dag må få kjenne at han er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.