Minnefest for den hellige Hieronymus, prest og kirkelærer

Det er stille i rommet når vi tenker på alt det vi ikke kan måle, alt det vi ikke kan holde fast i med hendene våre. Tenk på en morgenhimmel som ennå er mørk, før sollyset har brutt gjennom horisonten, eller på et enslig skip som glir over et hav så stort at kysten er borte for lengst. I dagens første lesning roper Job ut i denne tomheten: «Jeg vet vel at det er så; men hvordan kan et menneske få sin rett overfor Gud?» Job står overfor en himmel som virker stengt. Han ser fjell som flyttes uten at de vet det, stjerner som forsegles, og en makt som er så uendelig mye større enn det menneskelige sinnet kan begripe. Han sitter der med sine ubesvarte spørsmål, uten et eneste argument å komme med, og kjenner på avstanden mellom menneskets skjøre pust og Skaperens veldige vesen.

Benjamin Vo forstod dette landskapet av logikk og uendelighet på sin egen måte. Han var en gutt som elsket systemer, som forstod kodingens intrikate regler og skyinfrastrukturens usynlige veier, og som så på skyene og de majestetiske Boeing 737-maskinene med en dyp, levende nysgjerrighet. Men bak den skarpe, analytiske hjernen lå det et hjerte som var mer enn bare klokt; det var uendelig mørt og godt. Jeg ser for meg Ben der han satt, kanskje med et lite, lurt smil og en latter som var lett å vekke, særlig når pappa fortalte sine oppdiktede, morsomme historier som Ben lyttet til som om de var virkelige eventyr. Han var en gutt som ville bygge, som bar på drømmen om «con chim airlines» – en herlig, leken idé som fikk ham til å gigle, et bilde på en sjel som alltid ville løfte seg, som ville fly oppover mot det vide og uendelige.

Men så kommer dagen da denne verden ikke lenger strekker til, og tomrommet åpner seg. Alan, Thao, Ryan – det har gått tre måneder siden Benjamin ble båret hjem til Gud. Jeg vet at for dere er ikke dette bare ord fra en gammel bok om Job; det er deres egen hverdag. Det er den uutholdelige stillheten i huset, de skoene som står ved døren, og det savnet som kan ramme dere midt på formiddagen uten varsel. I de dypeste nattetimene kan en mørk og ensom tanke snike seg inn: «Kunne vi ha gjort mer? Var det noe vi overså? Var det en detalj som glapp?»

La meg si deg dette nå, og lytt med hele hjertet: Legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så fullkommen, så helhjertet og ren, at den overgår alt annet. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen feil i den omsorgen dere gav ham, dag og natt, gjennom hver eneste krevende sving. Dere var hans trygge havn, hans faste klippe i verden. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha stanset det som skjedde, for noen ting ligger bortenfor vår kontroll, og Gud anklager dere ikke. Dere er frie. Dere er holdt av den samme kjærligheten som nå holder Benjamin i evig lys.

I dagens evangelium møter vi Jesus på veien. Menneskesønnen har ikke et sted å hvile sitt hode. Og så kommer disse krevende ordene til en som vil følge ham, men som først vil begrave sin far, eller si farvel til familien der hjemme: «Ingen som legger hånden på plogen og ser seg tilbake, egner seg for Guds rike.» Det høres hardt ut, nesten ubønnhørlig. Men Jesus krever ikke at vi skal glemme dem vi elsker; han advarer oss mot å la sorgen bli et fengsel som stenger oss ute fra livet. Han ber oss om å løfte blikket fremover, mot det riket der ingen tåre lenger renner.

Benjamin levde selv i denne ånden av å gi alt, uten å holde noe tilbake. Husker dere da han, bare femten år gammel, uoppfordret ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe sin syke onkel William? Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke engang nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen til å overlevere alt han eide for å hjelpe et menneske i nød, viser hvem Ben var helt inn til sjelen. Han forstod at det vi har, ikke er til for å samles opp, men for å gis bort i kjærlighet.

Ryan, du som er bror, jeg vet at savnet biter i deg. Jeg vet at du savner å dele de magiske øyeblikkene – de felles turene, latteren, måten dere to hørte sammen på. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans mot og hans gode hjerte. Når du bygger ditt liv, når du lærer og drømmer, så gjør du det med en bit av Ben levende i deg. Dere er brødre for evig.

Vi må ikke måle et menneskeliv bare i antall år, men i den kjærligheten det etterlot seg. Benjamin etterlot seg et hav av godhet – akkurat som navnet hans, Đại Dương, betyr. Og den kjærligheten stanser ikke ved graven. Den lever videre i hver lille, stille god handling dere gjør i hans navn, i det skjulte, slik evangeliet lærer oss.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er ikke alene. Når mørket stiger på, så husk Bens smil, husk hans lune latter, og vit at han er trygg hos Faderen, der han venter på den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.