Minnefest for den hellige Thérèse av Barnet Jesus, jomfru og kirkelærer

Tenk på lyden av en mektig flymotor som gradvis stilner når maskinen har landet, eller på den helt spesielle, nesten høytidelige stillheten som legger seg over et rom idet kvelden tar over. Vi kjenner alle til de øyeblikkene i livet hvor verden rundt oss mister sin larm, og vi står igjen alene med våre egne tanker. I dagens første lesning hører vi Job rope ut fra bunnen av sin nød: «Å, om mine ord ble opptegnet, om de ble skrevet inn i en bok med jernstift og bly, skåret inn i berget for evig!» Job vil ha sin smerte festet i selve fjellet. Han vil at verden skal vite at han har blødd, at han har ropt, at han har lett etter en rettferdighet som synes å ha gjemt seg bak skyene. Han sitter der med sine knuste håp og sin dype ensomhet, og kjenner på avstanden mellom det han har mistet og den himmelen som forblir taus.

Men midt i denne fortvivelsen løfter Job blikket og sier de uforglemmelige ordene som har båret mennesker gjennom århundrer: «Men jeg vet at min gjenløser lever, og at han til slutt skal stå fram på jorden. Og etter at denne min hud er revet i stykker, skal jeg i mitt kjøtt se Gud.» Job klamrer seg ikke til en enkel forklaring eller et lettvint svar. Han klamrer seg til en person. Han vet at det finnes en som står på hans side, bortenfor asken og tårene.

Benjamin Vo forstod dette språket av reiser og destinasjoner på sin helt egen måte. Ben var en gutt hvis hjerte var fylt av en uendelig nysgjerrighet, en som elsket å se verden ovenfra og som fant en dyp glede i å studere Boeing 737-maskiner og planlegge sine egne ruter. Han bar på en herlig, leken drøm om å skape sin egen lille flylinje, «con chim airlines» – en idé som alltid fikk ham til å gigle og smile når han snakket om den. Det var mer enn bare en lek; det var et bilde på en sjel som ville fly, som ville løfte seg opp mot det store og vide. Men Ben var ikke bare en briljant hjerne med blikket festet mot skyene; han var framfor alt en gutt med et utrolig mildt og omsorgsfullt hjerte. Tenk på den gangen da han, bare femten år gammel, uoppfordret fortalte sin mor og far at han var villig til å gi bort hele sin egen sparebøsse for å hjelpe onkel William som var syk. Han trengte aldri å knuse den eller tømme den – det var ikke nødvendig, for hjelpen fantes der – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere absolutt alt han eide for å hjelpe en som led, viser hvem Ben var i sitt innerste vesen. Han holdt ingenting tilbake.

Alan, Thao, Ryan – det har gått tre måneder siden Benjamin ble båret hjem til Gud. Jeg vet at for dere er ikke Jobs ord bare poesi fra en gammel bok; de er deres egen hverdag. Det er den uutholdelige stillheten i huset, de tingene han etterlot seg, og det savnet som kan treffe dere uten varsel midt på formiddagen. Og jeg vet at i de dypeste nattetimene, når mørket presser på, kan en tung og urettferdig tanke snike seg inn: «Kunne vi ha gjort mer? Var det noe vi overså?»

La meg si deg dette nå, og hør det med hele ditt hjerte: Legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så fullkommen, så helhjertet og ren, at den overgår alt annet. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen feil i den omsorgen dere gav ham, dag og natt, gjennom hver eneste krevende sving. Dere var hans trygge havn, hans faste klippe i verden. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha stanset det som skjedde, for noen ting ligger bortenfor vår kontroll, og Gud anklager dere ikke. Dere er frie. Dere er holdt av den samme kjærligheten som nå holder Benjamin i det evige lyset.

I dagens evangelium sender Jesus ut disiplene to og to i forveien. Han gir dem en streng og krevende instruks: «Ta ikke med pung, ikke sekk og ikke sandaler!» De skal gå som lam blant ulver, uten å sikre seg selv med denne verdens eiendommer. Men hva skal de bære med seg? De skal bære med seg fred. Inn i hvert hus de kommer til, skal de si: «Fred være med dette huset!» Og om det bor et fredens menneske der, skal deres fred hvile over ham.

Jesus ber dem ikke om å være sterke av egen kraft; han ber dem om å stole fullt og helt på ham som sender dem. Og når byer avviser dem, skal de ikke fortvile, men likevel si ut det glade budskap: «Guds rike er nær for dere.»

Ben levde sitt liv med denne enkle tilliten. Han var en som ville prøve, som trodde på at innsatsen og kjærligheten er det eneste som betyr noe. Ryan, kjære bror, jeg vet at savnet etter Ben river i deg. Jeg vet at du savner å dele de dagene, de felles drømmene og latteren dere to hadde sammen. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans omtanke og hans gode ånd. Når du lever ditt liv videre, så gjør du det med en bit av Ben levende i deg. Dere er brødre for evig.

Vi feirer i dag den hellige Thérèse av Barnet Jesus, hun som lærte oss den «lille vei» – veien der man ikke gjør store, storslåtte ting, men der man gjør alt i en uendelig kjærlighet til Gud. Ben levde på denne måten. Hans liv var kanskje kort i antall år, men det var fylt av en godhet som ikke tar slutt ved graven. Den kjærligheten lever videre i hver eneste stille god handling dere gjør i hans navn, i det skjulte, slik evangeliet lærer oss.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er ikke alene. Når mørket stiger på, så husk Bens smil, husk hans lune latter når han snakket om sin «con chim airlines», og vit at han er trygg hos Faderen. Han venter på den dagen da dere alle samles igjen i det lyset som aldri slukner, der ingen tåre lenger renner og der alle reiser ender i fullkommen fred. Amen.