Festen for de hellige apostlene Simon og Judas

Det finnes et bilde, et av de mange dere bevarer som en skatt, av Benjamin der han står i det klare, skarpe dagslyset, kanskje på en av de mange reisene dere tok sammen. Han har på seg en enkel, lys t-skjorte, og han ser rett inn i kameraet med det samme blikket som alltid var på jakt etter noe nytt – en logisk gåte, en teknisk detalj ved et fly, eller bare et smil til broren Ryan. Det som slår meg i dette bildet, er ikke bare guttens ansikt, men måten han står på. Han står stødig. Han står som om han hører til, som om han vet at han er en del av noe mye større enn seg selv. Det er et bilde av en gutt som var forankret, selv i en verden som for en femtenåring kan virke overveldende stor og kompleks.

I dagens evangelium ser vi Jesus gjøre noe som forandrer alt. Han går opp på fjellet for å be. Han tilbringer hele natten i bønn til Gud. Når dagen kommer, velger han ut sine tolv apostler. Han velger Simon, han velger Judas, han velger hver og en av dem med navn. Tenk på det: Jesus velger ikke ut fra menneskelig suksess eller feilfrihet. Han velger ut fra et dypere kall. Han velger dem for at de skal være med ham, for at de skal lære hans måte å elske på, og for at de skal bli grunnlaget for det store huset som Gud bygger.

Paulus skriver til efeserne i dag: 'Dere er ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige og medlemmer av Guds hus.' Dette er vårt sanne hjem. Vi er ikke bygget av stein og mørtel, men av levende sjeler som er knyttet sammen gjennom Kristus, hjørnesteinen. Benjamin er en del av denne strukturen. Han er ikke en fremmed som har forlatt huset; han er et medlem som har funnet sin plass i det aller helligste, der hvor Kristus selv er lyset.

Jeg vet, Alan, Thao og Ryan, at det har gått fire måneder siden 13. juni. Fire måneder hvor huset hjemme har føltes for stort, hvor stillheten har vært for dyp, og hvor savnet etter Benjamin har blitt en fast følgesvenn. Jeg vet at dere bærer på en sorg som kan føles som en uutholdelig vekt. I de stille timene, når minnene om ham kommer – kanskje minnet om hvordan han alltid hadde et smil på lur når han snakket om sin drøm om 'con chim airlines', eller hvordan han med en så moden logikk diskuterte komplekse tekniske utfordringer – er det så lett å begynne å lete etter 'hva hvis'. Dere spør kanskje dere selv om dere kunne sett noe før, om dere kunne gjort noe annerledes. Dere bærer på en stein av selvbebreidelse som ingen forelder noen gang burde måtte bære. Hør meg nå, og la disse ordene trenge helt inn i hjertene deres: Legg ned den steinen. Den tilhører ikke dere. Gud anklager dere ikke. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav Benjamin. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Gud er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Dere er frie til å sørge, og dere er frie til å leve, båret av den samme nåden som nå holder ham.

Benjamin var en gutt som forstod at livet handler om å gi. Dere forteller om den gangen han, bare tolv år gammel, kom til dere og tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort. Han var en forvalter av Guds godhet. Og den kjærligheten er ikke borte. Den strømmer fremdeles, akkurat som det friske vannet som nå flyter i brønnen i Vietnam, 'Giếng Gioan Baotixita', som står som et tegn på hans minne. Hans kjærlighet gir liv til de tørste, akkurat som hans smil gav liv til dere.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er stille i huset. Jeg vet at savnet etter broren din kan føles som en vegg du ikke kan klatre over. Men husk: Benjamin er ikke borte. Han er bare gått i forveien. Han ser deg. Han heier på deg. Du bærer hans nysgjerrighet i deg. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så er det en del av den samme ånden som Benjamin hadde. Du er ikke alene. Du har en familie som elsker deg, og du har en storebror som nå ser alt klart i Guds lys. Lev for ham, ja, men lev også for deg selv. Vær den fantastiske gutten du er. Benjamin er stolt av deg.

Tenk på den drømmen du hadde, Alan, den 25. juni, hvor du stod utenfor rom 419 og Benjamin sa: 'Ba ơi, test nào con cũng qua hết. Con tự thở được bình thường mà... sao con lại bị như vầy?' Og så, da du holdt ham, sa han: 'Ikke noe problem, jeg skal våke over dere.' Det er et budskap fra den andre siden. Han består alle testene. Han er fri. Han er hjemme. Han er ikke lenger bundet av den kroppen som sviktet ham; han er i Guds lys, og han ser dere med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles.

Vi må huske at Benjamin ikke bare er et minne. Han er en del av den levende kirken. Han står sammen med den hellige Carlo Acutis i det vi kaller 'Banquet of Heaven'. De er to unge sjeler som forstår mer enn de fleste av oss. De ber for oss. De ber for legene, for forskerne, for alle som leter etter svar på sykdommens mysterier, og de ber for alle familier som går denne tunge veien. De ber om at vi skal finne styrke til å fortsette. Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen.

Dere er kalt til å være Guds barn, med alle deres sår, med hele deres savn. Dere er ikke kalt til å prestere i sorgen, ikke kalt til å vise en fasade av styrke for verden. Dere er kalt til å være Guds barn. Benjamin var aldri redd for å være seg selv. Han var ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å gråte, ikke redd for å elske. Han var kledd i Kristus. Det er denne friheten dere er kalt til. Dere får lov til å være sårbare, dere får lov til å gråte, og dere får lov til å finne glede i de små tingene igjen – i en kopp kaffe, i et smil fra Ryan, i et minne om Benjamin som får dere til å le, selv gjennom tårene.

Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på. Han ser dere, Alan, Thao og Ryan, med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Han er hjemme. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles, den gir fremdeles liv, akkurat som brønnen i Vietnam som bærer hans navn og gir vann til de tørste. Hans kjærlighet fortsetter å flyte, gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør, gjennom hver gang dere nevner navnet hans med et smil i stedet for en tåre.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.