Festen for apostelen og evangelisten Matteus

Tenk på et øyeblikk i et travelt kontorlandskap eller ved et skrivebord hjemme. Det er papirer, skjermer, kanskje en kaffekopp som har stått for lenge. Det er et sted for logikk, for beregninger, for det som kan måles og veies. Slik satt Matteus ved tollboden sin. Han var en mann av tall, en mann av systemer, en mann som satt fast i en verden definert av transaksjoner: inn og ut, skyldig og betalt. Han var en mann som verden hadde plassert i en bås, og kanskje hadde han plassert seg selv der også.

Så kommer Jesus forbi. Han stopper ikke for å se på regnskapet. Han stopper for å se på mannen. Han sier bare: «Følg meg.» Og Matteus reiser seg. Han forlater tollboden, han forlater logikken om tall og profitt, og han går inn i en logikk om nåde. Det er et brått skifte, ikke sant? Det er som om hele hans verden blir snudd opp ned i det sekundet han reiser seg fra stolen.

Vi kjenner alle til slike stoler. Vi kjenner til de plassene hvor vi har sittet og følt oss låst. Kanskje sitter dere, Alan og Thao, i en slik stol nå – en plass i huset hvor alt minner om Benjamin. Kanskje er det stolen der han satt og kodet på spillene sine, eller der han satt og forklarte dere om 'con chim airlines', med det smittende smilet som alltid lyste opp rommet. Det er en stol som nå føles for tom, et sted hvor logikken om 'hvorfor' prøver å ta overhånd. Dere spør dere selv, i de stille timene, om det var noe dere kunne gjort, noe dere kunne endret, en annen vei dere kunne valgt. Den stemmen som hvisker om skyld, den stemmen som anklager dere for å ikke ha vært nok, er ikke Guds stemme. Jeg vil si det til dere igjen, med hele Kirkens autoritet: Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så fullkommen, så oppofrende, at den ikke kan måles i menneskelige feil eller mangler. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Dere er frie fra den byrden. Legg den ned ved Jesu føtter, slik Matteus la ned sin tollbod.

Matteus inviterer Jesus hjem til seg. Han vil at hans verden skal møte Jesu verden. Og hva skjer? Fariseerne står utenfor og dømmer. De ser syndere, de ser urenhet, de ser alt det som ikke passer inn i deres snevre bilde av hellighet. Men Jesus, han ser hjertet. Han sier de ordene som er selve kjernen i vår tro: «Jeg har ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Og han siterer profeten: «Jeg vil ha barmhjertighet, ikke offer.»

Benjamin var en gutt som forstod dette instinktivt. Han trengte ikke kompliserte teologiske forklaringer for å forstå hva barmhjertighet var. Tenk på den gangen han, bare femten år gammel, uoppfordret ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri, men selve tilbudet – denne rene, uforfalskede viljen til å gi alt han hadde for en annen – er et bilde på Guds egen barmhjertighet. Det er en kjærlighet som ikke regner på hva det koster, men som bare ser et annet menneskes behov. Benjamin bar dette lyset i seg. Han var en gutt som alltid så utover, alltid var nysgjerrig, alltid ville bygge broer, enten det var gjennom sin lidenskap for teknologi eller sin dype omsorg for familien.

Nå er han hos den Store Legen. I evangeliet sier Jesus: «De friske trenger ikke lege, det gjør de syke.» Vi er alle pasienter i Guds hender. Benjamin er ikke lenger syk; han er helbredet. Han er i den tilstanden av fullstendig enhet som Paulus skriver om i dagens brev til efeserne: «Ett legeme og én ånd... én Herre, én tro, én dåp.» Benjamin har nådd frem til den fulle modenhet, til Kristi fulle skikkelse. Han er der hvor vi alle en dag skal få møte ham.

Ryan, du som er Bens bror. Jeg vet at det er så stille uten ham nå. Jeg vet at du savner å dele de små øyeblikkene – en sushi-lunsj, en samtale om fly, en drøm om fremtiden. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet, hans evne til å smile selv når ting var vanskelig. Når du lever ditt liv, når du følger dine drømmer, så gjør du det sammen med ham. Han heier på deg, mer enn noen gang før. Du er ikke alene i det savnet; du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Det er lett å tro at vi må gjøre noe stort for å ære dem vi har mistet. Men hør på hva Paulus sier: «Lev et liv som er verdig det kallet dere har fått, med all ydmykhet og mildhet.» Det er i det små, i det daglige, at vi lever ut dette kallet. Det er i å være tålmodige med hverandre, i å bære over med hverandre i kjærlighet. Det er å fortsette å være gode, selv når hjertet er knust. Det er å la Bens godhet leve videre gjennom dere.

Kanskje kan dere i dag, i Bens navn, gjøre en liten, stille handling av barmhjertighet. Noe som ingen andre ser, noe som ikke krever oppmerksomhet. Det kan være å hjelpe en fremmed, å gi en gave i det skjulte, eller bare å være til stede for noen som trenger det. Det er slik vi bygger opp Kristi legeme. Det er slik vi holder kontakten med dem som har gått foran oss. Benjamin er ikke borte; han er bare gått inn i en annen dimensjon av Guds kjærlighet, en dimensjon hvor han nå ber for dere, hver eneste dag.

Alan og Thao, dere har ikke mistet sønnen deres. Dere har sendt ham i forveien. Han venter på dere, akkurat slik han ventet på dere i drømmene deres, med et smil og en trygghet om at alt er bra. 'Ikke noe å bekymre seg for,' sa han. Lytt til de ordene. La dem synke dypt inn. Dere er holdt av Gud, dere er båret av hans nåde, og dere er aldri, aldri alene. Benjamin Vo, du vår kjære gutt, hvil i fred i Faderens hus, og fortsett å være det lyset som leder dine foreldre og din bror trygt hjem til deg. Amen.