Den tjueniende søndag i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde av en mynt, en romersk denar, som Jesus holder mellom fingrene sine i dagens evangelium. Den er kald, preget med keiserens ansikt, et symbol på makt, skatter og jordiske krav. Jesus ser på den med et blikk som ser tvers gjennom metallet, tvers gjennom fariseernes utspekulerte spørsmål, helt inn til selve kjernen av hva det vil si å tilhøre Gud. 'Gi keiseren det som keiseren tilhører, og Gud det som Guds er,' sier han. Det er ikke bare et svar på et politisk spørsmål. Det er en invitasjon til å se hvem sitt bilde vi bærer i oss selv.

Benjamin Vo bar Guds bilde. Dere som kjente ham, dere som så ham vokse opp, vet at det ikke var keiserens stive ansikt som preget ham. Det var noe langt mer levende. Det var nysgjerrigheten hans, den briljante evnen til å forstå hvordan verden henger sammen – fra de komplekse AWS-miljøene han diskuterte med sin pappa, til de lekne drømmene om 'con chim airlines'. Han var en gutt som alltid så fremover, alltid med et blikk som søkte etter noe større, noe mer meningsfullt. Han var en gutt som bar Guds bilde i sin uendelige, milde godhet.

Jeg tenker på bildet av ham der han står, kanskje litt sjenert, kanskje med det vante, milde smilet sitt, kanskje med hendene i lommene på de khaki-buksene, mens blomstene i hagen bak ham lyser i lilla og gult. Det er et bilde av en gutt som var trygg i sin egen eksistens. Han trengte ikke å bevise noe for verden. Han var seg selv. Han var Benjamin. Og i dag, fire måneder etter at han vendte hjem til Faderen, er det dette bildet vi må holde fast ved: ikke som et minne om noe som er tapt, men som et glimt av det som er evig.

Vi må snakke om den smerten dere bærer på, Alan og Thao. Det er en smerte som ikke kan skjules, og som ikke bør skjules. Når dere våkner om morgenen, når huset er stille, når dere ser Ryans ansikt og ser et ekko av broren hans, da kjenner dere vekten av det som er borte. Det er lett å begynne å lete etter svar i det som skjedde. Det er lett å begynne å lete etter 'hva hvis'. Kanskje dere spør dere selv om dere kunne ha gjort noe mer, om dere kunne ha sett noe tidligere. Dere bærer på en stein av selvbebreidelse som ingen forelder noen gang burde måtte bære. Hør meg nå, og la disse ordene trenge gjennom sorgen: Legg ned den steinen. Den er for tung, og den tilhører ikke dere. Gud anklager dere ikke. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes feil. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere ga ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Gud er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder Benjamin.

Jesus spør: 'Hvem sitt bilde er dette?' Når vi ser på Benjamin, ser vi Guds bilde. Gud har satt sitt segl på ham. Som det står i lesningen fra Jesaja: 'Jeg har kalt deg ved navn.' Gud kjente Benjamin før han i det hele tatt ble født, han kjente hans briljante sinn, han kjente hans milde hjerte, han kjente hans drømmer om fly og hans ønske om å hjelpe onkelen sin. Han kjente til og med det øyeblikket da Benjamin, i sin unge uskyld, tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe en som led. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe, var en gave av en slik renhet at den må ha gledet Guds hjerte. Det var ikke en transaksjon; det var et offer, et uttrykk for en sjel som allerede var rik på det som betyr noe.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er så stille uten broren din. Det er som om en del av lyden i huset har forsvunnet. Men du bærer hans arv. Du bærer hans nysgjerrighet. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så husk at Benjamin er der. Han er ikke i en grav; han er i lyset. Han er en del av den store, evige familien. Du er ikke alene. Du har en bror som heier på deg fra den andre siden, og du har en familie som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Du er en del av den samme kjærligheten som holdt ham, og den kjærligheten vil aldri slippe deg.

Paulus skriver til tessalonikerne: 'Vi husker stadig deres tro, deres kjærlighets arbeid og deres utholdenhet i håpet om vår Herre Jesus Kristus.' Dette er det vi kalles til. Det er ikke et arbeid som krever at vi er sterke hele tiden. Det er et arbeid som består i å fortsette å tro, fortsette å elske, og fortsette å håpe, selv når tårene slører blikket. Det er å leve i vissheten om at ingenting – absolutt ingenting – kan skille oss fra Guds kjærlighet. Benjamin lever i dette håpet nå. Han som var så opptatt av infrastruktur, av hvordan ting henger sammen, har nå sett den ultimate arkitekturen: Guds rike, hvor alt er fullkomment, hvor alle tårer er tørket bort, og hvor han venter.

Vi må også huske at Benjamin ikke bare er et minne. Han er en del av den levende kirken. Han står sammen med den hellige Carlo Acutis i det vi kaller 'Banquet of Heaven'. De er to unge sjeler som forstår mer enn de fleste av oss. De ber for oss. De ber for legene, for forskerne, for alle som leter etter svar på sykdommens mysterier, og de ber for alle familier som går denne tunge veien. De ber om at vi skal finne styrke til å fortsette. Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen. Be for hverandre, og be for alle de andre familiene som også bærer på tunge kors, at de må få kjenne den samme trøsten som dere får kjenne i dag.

Det er en dyrebar sannhet her: Å leve i Ånden betyr å ikke være redd for å være sårbar. Fariseerne i evangeliet var redde. De var redde for å bli sett som urene, redde for å miste sin posisjon. Benjamin var aldri redd for å være seg selv. Han var ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å gråte, ikke redd for å elske. Han var kledd i Kristus. Det er denne friheten dere er kalt til. Dere er ikke kalt til å prestere i sorgen, ikke kalt til å vise en fasade av styrke for verden. Dere er kalt til å være Guds barn, med alle deres sår, med hele deres savn.

Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på. Han ser dere, Alan, Thao og Ryan, med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Han er hjemme. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles, den gir fremdeles liv, akkurat som brønnen i Vietnam som bærer hans navn og gir vann til de tørste. Hans kjærlighet fortsetter å flyte, gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør, gjennom hver gang dere nevner navnet hans med et smil i stedet for en tåre.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.