I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Må Guds nåde og fred, som overgår all forstand, være med dere alle.
Herre, du som er vår tilflukt, miskunn deg over oss. Kristus, du som kjenner vår sorg og bærer vår bør, miskunn deg over oss. Herre, du som er oppstandelsen og livet, miskunn deg over oss.
Det finnes et bilde av Benjamin, tatt i et av de øyeblikkene hvor verden føltes som et sted som bare ventet på å bli utforsket. Han sitter der, kanskje ti eller elleve år gammel, med øynene festet på en skjerm, omgitt av komponenter og kabler. Det er den samme konsentrasjonen som faren hans kjenner så godt – den samme intensiteten som preget hans arbeid med skyinfrastruktur og hans drømmer om 'con chim airlines'. Han ser ikke ut som en gutt som er redd for fremtiden; han ser ut som en som er i ferd med å bygge den. Men det som treffer meg mest i dette minnet, er ikke hans briljante sinn, men den milde roen i ansiktet hans. Han var en gutt som visste at han var elsket, og derfor kunne han våge å være nysgjerrig.
I dagens lesning fra Åpenbaringsboken blir Johannes løftet opp til selve tronen i himmelen. Han ser en dør som står åpen, og han blir invitert: 'Kom opp hit'. Det han ser der, er ikke et sted for hvile i betydningen passivitet, men et sted for uopphørlig lovsang. Rundt tronen står de fire levende skapningene, dekket av øyne, som aldri slutter å utbryte: 'Hellige, hellige, hellige er Herren Gud, den allmektige'. Dette er ikke en skremmende domstol; det er selve kilden til all eksistens. Det er her Benjamin nå befinner seg. Han er ikke lenger begrenset av tid eller rom eller sykdom. Han er ved kilden til den samme kjærligheten som han alltid bar i sitt hjerte.
Vi lever ofte som om livet er noe vi må forvalte med frykt, slik tjeneren i dagens evangelium gjorde. Han mottok en gullmynt, men i stedet for å investere den, gravde han den ned i en tørkle. Hvorfor? Fordi han var redd. Han så på sin herre som en krevende mann, en som høstet der han ikke hadde sådd. Det er en menneskelig fristelse: Når livet gjør vondt, når vi mister det kjæreste vi har, er det lett å ville grave seg ned. Det er lett å tenke at hvis vi beskytter oss selv, hvis vi holder hjertet lukket, så vil vi ikke bli såret igjen. Sorgen kan føles som en slik tørkle – en måte å pakke inn minnene på, for å holde dem trygge fra verden.
Men Jesus utfordrer denne frykten. Han kaller oss ikke til å gjemme oss, men til å leve. Han kaller oss til å ta det vi har fått – hvert minne, hver tåre, hver rest av kjærlighet – og investere det i verden. Benjamin forsto dette. Han trengte ikke å knuse sparebøssen sin for onkel William; selve viljen til å gi, selve det faktum at han tilbød alt han hadde, var i seg selv en investering i kjærlighet. Det var en handling som sa: 'Jeg er ikke redd for å miste, for jeg stoler på at kjærligheten er sterkere.'
Jeg vet at det nå har gått fem måneder siden den trettende juni. Jeg vet, Alan og Thao, at huset noen ganger føles tomt, og at stillheten kan være en tung byrde å bære. Jeg vet at dere, i de stille timene, kanskje spør dere selv om dere kunne gjort mer. Jeg vil si dette til dere med all den klarhet som finnes i Guds navn: Legg den steinen fra dere. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha forhindret det som skjedde. Dere var hans trygge havn. Dere var de som lærte ham å elske, og den kjærligheten er det som nå bærer ham hjem til Gud. Dere har ingenting å bebreide dere selv for.
Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er dager hvor savnet etter storebroren din føles som en fysisk smerte. Men husk at du bærer Benjamin med deg i alt du gjør. Du bærer med deg hans nysgjerrighet, hans glede, hans måte å se verden på. Når du koder, når du drømmer, når du ser opp mot himmelen, så vit at han heier på deg. Du er ikke alene. Du er en del av den samme kjærligheten som Benjamin nå hviler i.
Vi må ikke la oss lamme av frykt for fremtiden. Vi må ikke la sorgen gjøre oss til mennesker som graver ned talentene våre. Vi er kalt til å leve videre, til å smile igjen, til å bygge videre på det fundamentet Benjamin la. Hver gang dere viser godhet mot andre, hver gang dere deler en historie om ham, så investerer dere i Guds rike. Det er det som er å 'handle' med det vi har fått. Det er å si til Gud: 'Herre, jeg vet ikke hvorfor veien ble slik, men jeg vil fortsette å elske.'
I drømmen din, pappa, der du så Benjamin og han sa: 'Ikke noe problem, jeg skal følge med på dere' – det var ikke bare en drøm. Det var et ekko av den sannheten vi hører i dagens lesning. Han er i lyset. Han er ved tronen. Han er en del av den store lovsangen som aldri tar slutt. Han er fri.
Når dere går ut døren i dag, ta med dere dette: Dere trenger ikke å ha alle svarene. Dere trenger ikke å være sterke hele tiden. Det holder at dere er her, at dere puster, at dere elsker hverandre. Benjamin er trygg, og dere er holdt av den samme Gud som skapte alt. La oss fortsette å leve, fortsette å håpe, og fremfor alt, fortsette å elske – for det er det eneste som varer evig. Amen.
For the intentions entrusted to Ben on our prayer wall:
At the Savior’s command and formed by divine teaching, we dare to say:
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
Må den allmektige Gud velsigne dere, bevare dere i sin fred og la sitt ansikt lyse over dere, nå og i all evighet. Amen.
✝ Den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen (+) og Den hellige ånd. Amen.