Fredag i den trettienende uke i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde, en av de mange stille skattene i albumene deres, som viser Benjamin og Ryan sittende sammen i den ikoniske loungen om bord på Millennium Falcon i Galaxy’s Edge. De er omgitt av sin familie, og alle smiler – et øyeblikk av ren, uforfalsket glede, en stund der verden var et sted for utforskning, lek og eventyr. Benjamin, med det våkne blikket som alltid søkte mot horisonten, ser ut som om han er klar til å legge ut på en reise mot stjernene. Han var en gutt som forsto at verden er stor, at teknologien er et verktøy for undring, og at livet er en reise som krever både mot og nysgjerrighet. Han var, som dere vet, en som elsket å se opp – enten det var mot skyene for å spotte fly, eller mot fremtiden med sine egne drømmer om 'con chim airlines'.

I dagens evangelium møter vi en forvalter som står overfor en krise. Han blir anklaget for å ha kastet bort sin herres eiendom. Han får beskjed om å gjøre rede for sitt forvalterskap, og plutselig står han ved en avgrunn. Han er ikke sterk nok til å grave, og han skammer seg for å tigge. Det er en menneskelig situasjon av dyp sårbarhet, en følelse av å stå med hendene tomme når man trodde man hadde kontroll. Og likevel, midt i denne forvirringen, handler forvalteren. Han handler med en slags 'prudent' – en klokskap – som overrasker oss. Han innser at hans tid som forvalter er forbi, og han begynner å bygge relasjoner som skal bære ham inn i fremtiden.

Vi lever ofte som om vi er evige eiere av våre egne liv. Vi bygger våre tårn, vi planlegger våre karrierer, vi legger våre planer for tiår fremover. Men så kommer livet – eller døden – og minner oss på at vi ikke er eiere, men forvaltere. Alt vi har er betrodd oss. Kjærligheten vi gir, barna vi oppdrar, de små øyeblikkene av glede ved middagsbordet – alt er en gave vi forvalter for en tid. Når vi mister noen som Benjamin, føles det som om forvalterskapet vårt har blitt revet fra oss. Det er ikke bare en sorg; det er en følelse av å ha mistet evnen til å beskytte, evnen til å styre, evnen til å sørge for at alt er slik det skal være.

Jeg vet, Alan og Thao, at det har gått fire måneder siden 13. juni. Jeg vet at savnet etter Benjamin ikke er en tanke som kommer og går, men en atmosfære dere lever i. Jeg vet at dere bærer på den tunge steinen av selvbebreidelse – den snikende tanken om at dere kanskje kunne ha gjort mer, sett mer, eller beskyttet ham bedre mot det som rammet ham. Jeg sier dere dette, med all den tyngde og ømhet jeg kan mønstre: Legg ned den steinen. Den tilhører ikke dere. Gud anklager dere ikke. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Dere var den trygge havnen, den ubetingede kjærligheten, den klippen Benjamin trengte. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen medisinsk innsikt kunne ha forutsett det som rammet ham. Dere er uskyldige i denne smerten. Dere er frie til å sørge uten å bære skyldens tunge stein. Gud har ikke sendt dette, og han holder dere ikke ansvarlige for det som var utenfor deres kontroll.

Paulus skriver i dag til filipperne: 'Vår borgerrett er i himmelen, og derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vår skrøpelige kropp så den blir lik den kroppen han har i herligheten.' Benjamin var en gutt som forsto at vi er borgere av noe større enn det vi kan se. Han var en som bar på en dyp empati. Husker dere da han, bare tolv år gammel, kom til dere og tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han trengte ikke å knuse den, han trengte ikke å tømme den – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forsto at rikdommen ikke ligger i det vi holder fast på, men i det vi er villige til å gi bort.

Benjamin levde ikke for å samle opp jordiske ting. Han levde for å forbinde seg med andre. Han var en som lyttet til farens historier som om de var de viktigste sannhetene i verden. Han var en som, sammen med Ryan, drømte om fremtiden. Og nå, i Guds store barmhjertighet, har han nådd den destinasjonen han alltid ante konturene av. Han er ikke lenger en forvalter av en skrøpelig kropp. Han er forvandlet. Han er kledd i Kristi herlighet. Han er trygg.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er stille i huset. Jeg vet at savnet etter broren din kan føles som en vegg du ikke kan klatre over. Men husk: Benjamin er ikke borte. Han er bare gått i forveien. Du bærer hans nysgjerrighet i deg. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så er det en del av den samme ånden som Benjamin hadde. Du er ikke alene. Du har en familie som elsker deg, og du har en storebror som nå ser alt klart i Guds lys. Lev for ham, ja, men lev også for deg selv. Vær den fantastiske gutten du er. Benjamin er stolt av deg. Han er din største heiagjeng i himmelen.

Vi må huske at Benjamin ikke bare er et minne. Han er en del av den levende kirken. Han står sammen med de hellige i det vi kaller 'Banquet of Heaven'. De er unge sjeler som forstår mer enn de fleste av oss. De ber for oss. De ber for legene, for forskerne, for alle som leter etter svar på sykdommens mysterier, og de ber for alle familier som går denne tunge veien. De ber om at vi skal finne styrke til å fortsette. Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvivillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen.

Dere er kalt til å være Guds barn, med alle deres sår, med hele deres savn. Dere er ikke kalt til å prestere i sorgen, ikke kalt til å vise en fasade av styrke for verden. Dere er kalt til å være Guds barn. Benjamin var aldri redd for å være seg selv. Han var ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å gråte, ikke redd for å elske. Han var kledd i Kristus. Det er denne friheten dere er kalt til. Dere får lov til å være sårbare, dere får lov til å gråte, og dere får lov til å finne glede i de små tingene igjen – i en kopp kaffe, i et smil fra Ryan, i et minne om Benjamin som får dere til å le, selv gjennom tårene. Skylden er borte. Sorgen er dyp, men håpet er sterkere.

Benjamin Vo er trygg. Han er i Guds lys. Han venter ved den porten der ingen tårer lenger renner, og han ser på dere med den samme stoltheten og kjærligheten som han alltid bar i hjertet. Gå ut i dag med hodet hevet. Ta på dere troens skjold og fredens sko. Dere er elsket, dere er holdt, og dere vil aldri bli forlatt. Herren er nær hos dem som har et knust hjerte. Han drar oss opp av brønnen. Han holder oss fast når vi ikke kan stå selv. Og en dag, i det evige lyset, skal vi forstå alt. Frem til da, la oss leve i den kjærligheten som aldri tar slutt. Hver gang dere viser godhet mot en fremmed, hver gang dere deler et smil eller hjelper en som lider – slik Ben alltid ønsket å gjøre – så lever hans ånd videre. Dere er ikke alene i sorgen, og dere er aldri forlatt av Ham som er vårt lys og vår frelse. Amen.