Minnefest for den hellige pave Cornelius og den hellige biskop Cyprian, martyrer

Tenk på et speil. Ikke et av dagens moderne glass som gir oss et perfekt, digitalt bilde av virkeligheten, men et gammelt speil, kanskje litt uklart, der bildet bølger og forskyver seg når du beveger deg. Paulus skriver til korinterne: «At present we see indistinctly, as in a mirror, but then face to face.» Det er en setning som rommer hele menneskelivets mysterium. Vi ser så lite. Vi forstår så stykkevis. Vi prøver å tyde Guds vilje i livets hendelser, slik vi prøver å tyde vårt eget ansikt i et speil som ikke viser alt.

Benjamin Vo var en gutt som elsket å se klart. Han var en gutt som søkte logikk, som dykket ned i AWS-miljøer og kompleks infrastruktur med en iver som vitnet om et sinn bygget for å forstå sammenhenger. Han var, som vi vet, en gutt som alltid så fremover, mot neste destinasjon, mot neste fly, mot neste prosjekt. Men selv den skarpeste logikk, selv den mest briljante forståelse av teknologi, møter til slutt den samme grensen som oss alle: det uklare speilet. Vi lever i en verden hvor vi ser delvis, og der smerten ofte føles mer virkelig enn løftet om det som skal komme.

Det har nå gått tre måneder siden Benjamin gikk hjem til Gud. Tre måneder hvor stillheten i hjemmet deres, Alan og Thao, har vært en konstant følgesvenn. Dere bærer på et savn som ikke kan beskrives med ord, et savn som gjør at hver dag føles som en kamp for å finne fotfeste. Jeg vet at dere i de stille timene, når mørket faller på og huset er for stille, kan bli hjemsøkt av spørsmål som ikke gir fred. Dere ser tilbake på de siste årene, på hver dag, hver avgjørelse, hver behandling, og den hviskende stemmen kommer: 'Var det noe jeg oversett? Kunne jeg ha gjort noe annerledes?'

Jeg vil si dette til dere i dag, med en fasthet som er forankret i Kirkens tro: Den stemmen er ikke fra Gud. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så ren, så altomfattende, at den ikke kan måles i menneskelige feil. Dere har holdt ham, båret ham, og elsket ham gjennom hver eneste dag. Legg ned den tunge steinen av skyld. Dere er frie. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Ben. Benjamin var ikke et uferdig prosjekt; han var en gave, ferdig formet av Guds kjærlighet, og nå er han returnert til sin Kilde. Noen sorger kommer rett og slett til oss, uavhengig av vår vaktsomhet eller vår omsorg. Ingen menneskelig kraft kunne ha endret det som skjedde. Dere er frie fra den byrden.

Se på dagens evangelium. Jesus sammenligner sin generasjon med barn som sitter på markedsplassen og roper til hverandre: 'Vi spilte fløyte for dere, men dere danset ikke. Vi sang en sørgesang, men dere gråt ikke.' Verden er ofte slik. Den vil at vi skal danse når den spiller, eller gråte når den krever det. Men Jesus peker på noe dypere: 'Visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn.' Visdommen – Guds visdom – handler ikke om å tilfredsstille andres forventninger eller å forstå alt her og nå. Den handler om å bli værende i kjærligheten, selv når sangen vi hører er en sørgesang.

Benjamin var en gutt som forsto dette, kanskje uten å vite det selv. Han var en gutt som var villig til å gi alt. Husker dere da han, bare femten år gammel, uoppfordret ville gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han knuste den aldri, han tømte den aldri, men selve tilbudet var et vitnesbyrd om et hjerte som var modnet av deres godhet. Han forsto at kjærlighet er det eneste som betyr noe. Han var ikke en 'resounding gong or a clashing cymbal' – han var en ekte, varm, levende gutt som ga av seg selv, selv når han selv hadde lite å gå på.

Ryan, du som er Bens bror. Du bærer med deg et savn som ingen andre kan måle. Du er hans beste venn, og du er den som kjenner tomrommet best. Men husk at Ben ikke er borte fra ditt liv. Når du fortsetter å leve, når du arbeider med dine egne drømmer, når du viser godhet mot en venn – da bærer du videre en flik av det lyset som Benjamin var. Du skal ikke leve i skyggen av hans fravær, men i lyset av hans nærvær. Han er med deg. Han er din største heiagjeng, nå fra en høyde hvor han ser alt klarere enn noen gang før. Han ser deg, han er stolt av deg, og han venter på deg.

Paulus minner oss i dag om at 'kjærligheten aldri tar slutt'. Profetier skal forstumme, kunnskap skal forgå, men kjærligheten forblir. Det er den eneste valutaen som teller når vi står ansikt til ansikt med Gud. Benjamin har allerede nådd det målet. Han ser nå ikke lenger i et uklart speil. Han ser Guds ansikt, ansikt til ansikt. Han kjenner nå fullt ut, slik han er fullt kjent av Gud.

Så hva skal dere bære med dere ut av denne kirken i dag? Ikke en forklaring på 'hvorfor', for det finnes ingen menneskelig forklaring som kan mette hjertets sult. Men bær med dere vissheten om at dere er holdt. Dere er ikke alene. Når mørket kommer, når savnet biter, så husk Bens smil. Husk hans vilje til å prøve. Og gjør det samme: Prøv å leve, prøv å elske, prøv å være gode, selv når det føles som om dere bare har smuler igjen. Gjør en liten, stille handling av godhet i hans navn – kanskje en hjelpende hånd til en nabo, en bønn for en annen familie i sorg, en liten gave til de fattige. Gjør det i det skjulte. Slik lar dere hans kjærlighet fortsette å strømme som en elv av levende vann.

Benjamin Vo, du vår kjære gutt. Du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Du er nå hos Faderen, og du er trygg. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.