Minnefest for den hellige Gregor den store, pave og kirkelærer

Se for deg en fisker ved Genesaretsjøen. Det er morgen, men luften er tung av nattens tretthet. Simon Peter står der, hendene hans er rå og såre etter timer med slit. Han har kastet garnene igjen og igjen, han har lest bølgene, han har brukt all sin erfaring, all sin tekniske dyktighet, all sin menneskelige visdom. Og hva står han igjen med? Ingenting. Bare tomme garn og en dyp, gnagende følelse av nederlag. Det er et bilde på menneskelig strev når det møter veggen. Det er bildet på den natten der ingenting gikk slik vi planla, der alle våre beregninger slo feil.

Det har gått to måneder siden Benjamin Vo fullførte sin reise her på jorden. To måneder med en stillhet som føles som en tom båt ved bredden. For dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, er denne stillheten ikke bare et fravær av lyd; det er et fravær av det lyset som Benjamin bar med seg. Det er en sorg som ikke kan kodes, ikke kan beregnes, og ikke kan forklares med logikk. Dere har båret ham på deres hender, dere har vært hans trygge havn, og nå føles havet så uendelig dypt og mørkt.

La oss være ærlige før vi trøster. Sorgen etter et barn er ikke en oppgave som skal løses. Det er ikke en ligning som går opp hvis man bare finner den rette variabelen. Det er et sår som minner oss om at verden er skjør. Mange foreldre bærer på en skjult, brennende stein i hjertet: tanken på om man kunne gjort mer. «Var det en feil i min logikk? Var det noe jeg overså?» La oss legge dette ned ved Jesu føtter i dag. Sykdom er aldri foreldrenes feil. Det er ikke en straff, og det er ikke et bevis på manglende omsorg. Det er en del av denne verdens uforståelige mysterier. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som er hellig. Gud anklager dere ikke. Han holder dere.

Se på Peter i dagens evangelium. Han er en mester i sitt fag, men Jesus ber ham om å gjøre det ulogiske: «Legg ut på dypet.» Peter svarer med en ærlighet som skjærer gjennom: «Vi har arbeidet hele natten og fått ingenting.» Han er utslitt. Men så legger han til de ordene som forandrer alt: «Men på ditt ord vil jeg kaste garnet.» Det er ikke lenger Peters egen visdom som styrer. Det er tilliten til Jesus.

Benjamin var en gutt med et briljant sinn. Han forsto logikk, han forsto maskiner, han forsto hvordan verden var bygget opp av systemer. Men det som gjorde Benjamin til den han var, var ikke hans evne til å løse komplekse oppgaver; det var hans evne til å elske. Husker dere hvordan han ville gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han trengte ikke å knuse den, for hjelpen var der allerede, men *tilbudet* var et uttrykk for hans sjel. Det var en gutt som forsto at det største i livet ikke er det vi beholder, men det vi er villige til å gi bort.

Paulus skriver til korinterne i dag: «La ingen bedra seg selv. Hvis noen blant dere mener seg å være vis i denne verden, må han bli en dåre for å bli virkelig vis.» Verden ser på et liv på femten år som et uferdig prosjekt. Verden ser på Bens briljante fremtid som noe som ble avbrutt. Men Gud ser ikke slik. Gud ser ikke på årstall; han ser på hjertets renhet. Benjamin var ikke en dåre, men han hadde den hellige enkelheten som Jesus elsker. Han var en gutt som kunne sitte og lytte til farens historier som om de var de viktigste i verden. Han var en gutt som kunne smile og gigle midt i en sterk og brennende Pad Thai i Bangkok, fordi han fant glede i selve opplevelsen, i selve livet, selv når det sved.

Det er dette som er den kristne visdommen: Å vite at vi ikke eier livene våre, men at vi tilhører Kristus. «Alt tilhører dere, men dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud.» Dette er ikke bare ord på et papir; det er en livbøye i stormen. Benjamin tilhører ikke lenger bare dere; han tilhører Gud. Han er trygg. Han er hjemme. Han puster friere enn noen gang før.

Ryan, du er Bens bror. Du bærer med deg minnene fra taekwondo-matten, fra reisene, fra de gangene dere lo sammen. Du skal ikke bære sorgen alene. Du skal leve for Ben. Du skal leve for begge to. Når du lærer noe nytt, når du ser et fly lette, når du er snill mot en venn, så er Ben med deg. Han heier på deg. Han er din største støttespiller, nå fra en høyde vi ennå ikke kan se, men som vi vet er fylt av Guds lys.

Tenk på drømmen pappa hadde, der Ben sto og så sunn og sterk ut. «Ba ơi, test nào con cũng qua hết.» – «Pappa, jeg besto alle testene.» Ben hadde rett. Han besto kjærlighetens test. Han besto troens test. Han trenger ikke å kjempe mer. Det er deres tur til å hvile i vissheten om at han er hos Faderen.

Når dere i dag føler at garnet er tomt, at natten har vært lang og at dere har arbeidet forgjeves, så hør Jesus si det samme til dere som han sa til Peter: «Legg ut på dypet.» Det betyr ikke at dere skal prestere mer. Det betyr at dere skal tørre å slippe taket i deres egen smerte og la Gud fylle båten deres med sin fred. Dere trenger ikke å forstå alt. Dere trenger bare å være hos ham.

Benjamin elsket fly, han drømte om å starte «con chim airlines». Han visste at det å fly krever at man slipper taket i bakken. Nå flyr han. Han er fri fra alt som tynget. Han er i den evige himmelen, der han venter på dere med det samme smilet, det samme glimtet i øyet, og den samme kjærligheten som alltid har vært hans kjennetegn.

Ta med dere dette ut i dag: Gjør en liten handling av godhet i stillhet, akkurat som Ben tilbød sparebøssen sin. Kanskje det er å hjelpe noen som strever, kanskje det er å sende en vennlig melding, kanskje det er å bare sitte stille og be for en annen familie som bærer et tungt kors. Gjør det i Benjamins navn. Slik lar dere hans kjærlighet fortsette å strømme. Slik blir dere Guds åker, der veksten aldri stopper, selv når vinteren føles lang.

Benjamin Vo, du vår kjære gutt. Vi takker Gud for de femten årene vi fikk. Vi takker for din nysgjerrighet, din briljans og din milde sjel. Hvil i fred hos Gud, og vær vår engel. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds styrke i hver dag som kommer. Amen.