Minnedag for den hellige Klara, jomfru

«Hvem er den største i himmelriket?» spurte disiplene.

Og Jesus svarte ikke med makt eller lange forklaringer … Han stilte ganske enkelt et lite barn midt iblant dem. Han sa: «Dersom dere ikke vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.» Og han la til noen uforglemmelige ord: «Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars ansikt.»

I dag har det gått åtte uker siden Benjamin Vo gikk hjem til Herren. Åtte uker hvor savnet har ligget som en smertelig tyngde over familien.

I første lesning hører vi profeten Esekiel som får rekke ut hånden mot en rull fylt med klagelesninger, sukk og ve. Sorgen over å miste et barn kan føles nettopp slik … som en uforståelig, tung bok å bære. Men da profeten tok ordet til seg, var det likevel søtt som honning i hans munn. Guds løfte om evig liv slokner aldri, selv midt i vår dypeste smerte.

Når vi minnes Benjamin i dag, ser vi et slikt barn som Jesus stilte i midten. Ben bar på et så varmt og mildt sinn. Han elsket å sitte rolig og lytte når pappa fortalte historier … et øyeblikk av ren, uforstilt tilstedeværelse. Det var en godhet og en tillit i Ben som lyste ut til alle omkring ham.

I sorgen kan et hjerte noen ganger bære på stille, tunge spørsmål: Kunne jeg ha gjort noe mer? Men hør hva Jesus sier i dag: «Det er ikke din himmelske Fars vilje at et eneste av disse små skal gå tapt.» Gud sender ikke sykdom eller smerte. Dere sviktet intet; dere ga Benjamin all den kjærlighet et menneskehjerte kan romme. Gud anklager ingen – han omslutter dere med sin nåde.

Kjære Alan og Thao, og kjære gode Ryan … Benjamin er ikke tapt. Hans engel skuer nå uavbrutt Faderens ansikt i himmelen, omsluttet av den kjærligheten som aldri tar slutt.

Til alle tanter, onkler og venner – og til alle som lytter fra fjern og nær, særlig barn som lider i dag, og familier som bærer tunge kors: Måtte Vår Frue Maria hylle dere i sin milde trøst. Kristus holder de små trygt i sine hender, og i ham har vi vårt levende håp. Amen.