Tirsdag i den syttende uke i det alminnelige kirkeår

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Dagens evangelium gir oss en nøye forklaring av lignelsen om ugresset i åkeren. Jesus, som den gode såmannen, sår den gode sæden – «rikets barn» – i verden. Men så kommer fienden, Djevelen, og sår ugress blant hveten. Begge får vokse side om side inntil høsten, som er «tidens ende». Da skal englene, høstfolkene, samle inn alt som forårsaker synd og alle ugjerningsmenn, og kaste dem i ovnen. Men de rettferdige? De skal «stråle som solen i sin Fars rike».

Det er et kraftfullt og kanskje utfordrende bilde, ikke sant? Det minner oss om at det finnes en kamp mellom godt og ondt, og at Gud til slutt vil skille mellom dem. Det er en påminnelse om at våre handlinger og våre hjerter har evige konsekvenser. Men det er også et løfte om strålende herlighet for dem som tilhører Kristus.

Første lesning fra Jeremia viser oss derimot en dyp klage. Profeten ser sitt folk lide under ødeleggelse og uhelbredelige sår. Han roper ut: «Har du forkastet Juda fullstendig? Er Sion avskyelig for deg?» Det er et rop fra et folk som føler seg forlatt, som venter på fred og helbredelse, men som bare møter terror. Likevel, midt i klagen, vender de seg til Gud: «Vi erkjenner, Herre, vår ugudelighet, våre fedres skyld; at vi har syndet mot deg.» Og de ber: «For ditt navns skyld, forkast oss ikke.» Det er et uttrykk for den dypeste tillit, selv i fortvilelsen.

Seks uker er gått siden vår kjære Benjamin Vo gikk bort. Seks uker, og for mange kan følelsen av tap og spørsmålet 'hvorfor' være som Jeremias klage, et uhelbredelig sår. Men Benjamins liv var et vitnesbyrd om den gode sæden, den som er plantet av Guds Sønn. Han var en ung mann med en dyp og urokkelig lidenskap for luftfart og kommersielle jetfly. Han elsket 'flyspotting' med sin far, en glede de delte i nesten hver by de besøkte. Denne gleden, denne nysgjerrigheten, denne delte lidenskapen – det var som en liten del av Guds rike som vokste i hans liv, en god sæd som bar frukter av glede og fellesskap.

Benjamin var ikke en av dem som forårsaket synd eller var en ugjerningsmann. Nei, Ben var et 'rikets barn', en god sæd. Han var en som strålte med en indre glede, akkurat som Jesus sier at de rettferdige skal stråle som solen. Hans liv var en gave, fylt med en spesiell glød som berørte alle rundt ham. Vi tror at hans sol nå stråler fullt ut i sin Fars rike, der det ikke er mer gråt eller tenners gnissel, men evig fred og glede.

Til dere, Alan og Thao, og til Ryan, og til alle tanter, onkler og venner som elsket Ben dypt: Jeg vet at smerten er dyp, og at spørsmålene kan være mange. Men Gud forkaster ikke sine barn. Som Jeremia ropte ut, kan vi vende oss til Herren i vår sorg og vite at han hører. Benjamins liv var en velsignelse, en god sæd som er sådd i Guds hage. Han er nå blant de rettferdige som stråler som solen. Hold fast ved håpet, og la Marias trøstende nærvær omfavne dere. Hun, som selv sto under korset, vet hva det vil si å bære sorg, og hun vil lede dere til sin Sønn, som er oppstandelsen og livet.

Og til alle dere som lytter fra fjern og nær, spesielt andre barn som lider, og alle familier som bærer et tungt kors: Vit at Gud er med dere i deres sorg. Han ser deres tårer, og han holder dere. Bens liv minner oss om at selv i en verden med ugress, er det gode frøet alltid til stede, og det vil til slutt stråle med evig glans. Måtte vi alle finne håp i Jesus, vår Herre, og bære håpet om evig liv i våre hjerter, alltid vendt mot den Gud som lover at de rettferdige skal stråle som solen.