Onsdag i den 22. uke i det alminnelige kirkeår

Se for deg en åker tidlig på våren. Jorden er mørk, kanskje fremdeles litt kald etter vinteren. En bonde går over marken, han sår frøene, han vanner, han luker. Han legger ned alt sitt arbeid, all sin svette, all sin omsorg. Men bonden vet en dyp sannhet: Han kan ikke tvinge kornet til å vokse. Han kan ikke befale solen å skinne eller regnet å falle. Han kan bare legge til rette, bare pleie, bare vente. Paulus skriver til korinterne i dag med en ærlighet som skjærer rett gjennom vår egen trang til å kontrollere alt: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.»

Det er en dypt frigjørende tanke, men den er også smertefull. For vi lever i en verden som lærer oss at hvis vi bare jobber hardt nok, hvis vi bare er flinke nok, hvis vi bare er våkne nok, så kan vi sikre resultatet. Vi tror at vi er arkitektene bak våre egne liv og de livene vi elsker. Og når en åker plutselig slutter å bære frukt, når en blomst visner før den har foldet seg helt ut, da reiser vi oss i protest. Vi ser på bonden – på oss selv – og vi spør: «Hva gjorde jeg galt? Hvorfor sviktet jorden? Hvorfor ble ikke veksten slik jeg så for meg?»

Det har gått to måneder siden Benjamin Vo fullførte sin reise. To måneder med en stillhet som føles som et gapende sår. For dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, har verden endret seg fundamentalt. Dere har båret Benjamin på hender. Dere har vært de mest trofaste bønder i hans liv, dere har vannet ham med kjærlighet, med reiser, med utdanning, med trygghet og med en uendelig ømhet. Dere så ham vokse, dere så hans briljante sinn utvikle seg, dere så ham kjempe på badmintonbanen og drømme om sitt eget 'con chim airlines'. Og så, i en logikk som ingen av oss kan forstå, ble veksten avbrutt.

La oss være helt ærlige, for Gud tåler vår ærlighet. Det finnes en stemme i dere, en stemme som hvisker i de mørke timene: «Kunne jeg gjort mer? Var det et tegn jeg overså? Var det en vei jeg ikke valgte?» Det er en stemme som vil at dere skal ta på dere ansvaret for det som skjedde, som om dere var Gud selv som styrer liv og død. Men hør hva Jesus sier i evangeliet i dag. Han går inn i Simon Peters hus. Han ser en kvinne som ligger med feber. Han står over henne, han irettesetter feberen, og hun blir frisk. Han helbreder, han legger hendene på de syke, han driver ut demoner.

Jesus er den som gir liv. Men han er også den som lar sin egen vei gå til Jerusalem, til korset, til det som for menneskers øyne ser ut som et nederlag. Han ble ikke værende i Kapernaum selv om mengden tryglet ham. Han sa: «Til de andre byene må jeg også forkynne det gode budskap om Guds rike, for det er det jeg er sendt til.» Jesus følger en vilje som er større enn menneskelig ønske.

Kjære Alan og Thao, hør meg nå: Dere har ikke feilet. Dere er ikke ansvarlige for at denne blomsten ble høstet tidlig. Sykdom er ikke et resultat av manglende omsorg, det er ikke en straff for noe dere gjorde, og det er ikke et bevis på at dere ikke passet godt nok på. Det er en del av denne verdens uforståelige mysterier som rammer uten hensyn til hvem vi er eller hvor mye vi elsker. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som er hellig. Gud anklager dere ikke. Han holder dere i sin favn. La den tunge steinen av skyld falle. Dere er frie.

Benjamin var en gutt som forsto noe om å gi. Husk den gangen han ville gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han trengte ikke å knuse den, han trengte ikke å tømme den, men *tilbudet* var der. Det var hans hjerte som snakket. Det er dette hjertet som nå hviler hos Gud. Han var ikke en ferdig utskrevet bok, han var et kapittel av ren kjærlighet.

Ryan, du som er hans bror og beste venn. Du bærer med deg Bens nysgjerrighet, hans glede over å se flyene lette, hans evne til å smile selv når ting er vanskelig. Du skal ikke bære sorgen som en lenke, men som et smykke. Ben heier på deg. Han vil at du skal fortsette å være den nysgjerrige, gode gutten du er. Du går ikke alene.

Paulus sier: «Dere er Guds åker, Guds bygning.» Gud er den som gir vekst, men han er også den som høster. Han høster ikke for å ødelegge, men for å bringe inn i sitt evige lager. Benjamin er der nå. Han puster fritt, han koder i lyset, han ser på flyene fra en himmelsk høyde.

Når dere i dag kjenner sorgen komme, så husk at dere er Guds åker. Gud har plantet dere sammen, og det båndet kan ikke døden bryte. Det er vevd inn i evigheten.

Ta med dere dette ut i dag: Gjør en liten handling av godhet, kanskje noe som involverer å hjelpe noen andre, uten å kreve noe tilbake – akkurat slik Ben tilbød sin sparebøsse. Gjør det i stillhet. La det være en liten vanningsdråpe i en annen sin åker. Slik lever Ben videre. Slik fortsetter kjærligheten å vokse, selv når vi ikke kan se det med våre egne øyne.

Benjamin, du vakre gutt, hvil i fred. Vi ber for din familie, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand. Amen.