I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Velkommen til denne ordets liturgi, hvor vi samles for å nære vårt håp ved Skriftens levende ord.
Herre, du som helbreder de sønderknuste hjerter, forbarm deg over oss. Kristus, du som bringer et godt budskap til de fattige, forbarm deg over oss. Herre, du som aldri forlater oss i mørket, forbarm deg over oss.
Se for deg hendene som holder en gammel bokrull.
De er rolige, men bestemte. I synagogen i Nasaret er det helt stille. Alle øyne er rettet mot denne unge mannen som nettopp har reist seg. Vi kan nesten høre den svake lyden av pergamentet som gnisser mot treverket idet han ruller den ut. Han leter ikke tilfeldig; han vet nøyaktig hva han søker. Han finner stedet hos profeten Jesaja, leser ordene om frihet, om syn for de blinde, om et nådens år fra Herren. Og så gjør han noe som fanger alles oppmerksomhet: Han ruller bokrullen sammen igjen. Han leverer den tilbake til tjeneren. Han setter seg.
Denne enkle handlingen – å åpne en bokrull, lese, og så rulle den sammen igjen – er inngangsporten til det mysteriet vi feirer i dag. En bokrull som rulles sammen, betyr ikke at teksten viskes ut. Det betyr ikke at ordene slutter å eksistere. Det betyr ganske enkelt at lesningen for denne gang er fullført. Budskapet er levert.
I dag bærer vi i våre hjerter minnet om en gutt hvis livs bokrull ble rullet sammen så altfor tidlig i våre øyne. Det har nå gått omtrent to måneder siden den trettende juni, da Benjamin Vo reiste hjem til Gud. To måneder. Det er en tid der det første, lammende sjokket har begynt å vike for den lange, tunge hverdagen. Det er nå den virkelige stillheten setter inn. Det er nå tomheten i huset blir merkbar på en ny og smertefull måte.
La oss tale sant før vi trøster. Sorgen er ikke en smerte som går over på noen uker. Det finnes ingen rask vei utenom. For dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, er disse to månedene bare begynnelsen på en lang vandring. Dere ser på rommet hans, på datamaskinen som står ubrukt, på de tomme plassene ved middagsbordet. Dere kjenner på den dype, fysiske smerten av et savn som ikke kan fylles av ord. Det er en mørk dal å gå igjennom. Det er dager der troen kan føles svak, og der spørsmålet «hvorfor?» henger over dere som en uunngåelig skygge.
I dagens første lesning skriver apostelen Paulus til korinterne: «Jeg kom til dere i svakhet, under stor frykt og skjelving.» Paulus, den store apostelen, skjuler ikke sin egen sårbarhet. Han prøver ikke å fremstå som uberørt eller overmenneskelig sterk. Han innrømmer at han var redd. Han skvatt. Han skalv.
Det er en dyp trøst i dette. Kirken krever ikke at vi skal være usårbare. Gud krever ikke at vi skal bære våre tyngste kors med et uforstyrrelig smil. Det er lov å skjelve. Det er lov å føle at kreftene ikke strekker til. Når sorgen over Benjamin overvelder dere, når tårene kommer uventet ved synet av et fly på himmelen eller en fugl i hagen, så vit at deres svakhet og skjelving ikke er et tegn på svak tro. Det er et tegn på dyp kjærlighet. Det er det mest menneskelige i oss som roper ut i møte med dødens mysterium.
Men Paulus stopper ikke der. Han sier at hans budskap ikke bygde på menneskelig visdom, men på «en demonstrasjon av Ånd og kraft». Og det er her vi må vende blikket mot hvem Benjamin var, og hvordan hans korte liv var en slik demonstrasjon av en kraft som ikke kom fra denne verden.
Ben var en gutt med et helt usedvanlig intellekt. Han hadde en hjerne som kunne forstå de mest komplekse systemer, en logisk sans som gjorde at han kodet spill og applikasjoner i sitt eget GitHub-bibliotek, og diskuterte avansert teknologi med en modenhet som forbløffet voksne. Men det som virkelig definerte ham, var ikke bare hans briljante hode. Det var hans dype, milde hjerte.
Ben elsket historier. Noe av det beste han visste, var å sitte tett inntil sin far, Alan, og lytte til at pappa fortalte historier. Han kunne sitte helt stille, fylt av en barnlig undring og nysgjerrighet, mens ordene skapte verdener for ham. Og han skapte sine egne historier også. Han hadde en dyp lidenskap for fugler og fly, og han drømte om å starte sitt eget flyselskap som han ville kalle «con chim airlines» – fugle-flyselskapet. Hver gang han snakket om dette, kom det et helt spesielt fnis, et lystig og smittende smil som lyste opp hele ansiktet hans. Han så skjønnheten i det som kunne heve seg over jorden, det som kunne fly fritt under himmelen.
Denne nysgjerrigheten, denne evnen til å glede seg over de enkle og vakre tingene, var Bens måte å lese livets bokrull på. Han skyndte seg ikke. Han dvelte ved detaljene. Han dvelte ved kjærligheten til familien sin.
Noen ganger kan vi som foreldre og etterlatte bære på en uutholdelig bør av skyldfølelse. Vi spør oss selv: «Gjorde vi nok? Gikk vi glipp av noe? Kunne vi ha oppdaget sykdommen tidligere? Var det noe i vår omsorg som sviktet?» Det er en snikende, mørk tanke som ofte plager dem som har elsket mest.
Men hør på Jesu ord i møte med menneskelig lidelse. Da disiplene spurte ham hvem som hadde syndet siden en mann var født blind, svarte Jesus klart og tydelig: «Verken han eller hans foreldre har syndet.»
Kjære Alan, kjære Thao. Jeg vil legge disse ordene på deres hjerter i dag. Dere må ikke bære på en skyld som ikke er deres. Sykdommen som rammet Benjamin, var ikke en straff. Det var ikke et resultat av noe dere gjorde eller ikke gjorde. Det var ingenting dere kunne ha forutsett eller forhindret med mer årvåkenhet. Dere har elsket ham med en fullkommen, oppofrende kjærlighet. Dere ga ham et liv fylt av eventyr, av reiser, av trygghet og av dyp forståelse. Dere bar ham på hender gjennom alt. Dere har ingenting å anklage dere selv for. Gud anklager dere ikke. Han ser deres kjærlighet, og han velsigner den. La den tunge steinen av selvbebreidelse falle fra deres hjerter i dag. Dere er fri.
La oss vende tilbake til evangeliet og den dramatiske scenen i Nasaret. Folket i synagogen blir fylt av raseri når Jesus utfordrer deres snevre oppfatning av hvem han er. De reiser seg, jager ham ut av byen og fører ham helt til kanten av stupet for å styrte ham utfor. De vil ødelegge ham. De vil sette et voldelig og brått punktum for hans liv og hans gjerning.
Men så skjer det noe merkelig. Evangelisten Lukas skriver med en nesten ufattelig ro: «Men han gikk midt igjennom dem og dro bort.»
De kunne ikke holde ham fast. Deres raseri, deres fysiske makt, ja selv dødens trussel, hadde ingen makt over ham. Han gikk rett igjennom mengden av mørke og fiendtlighet, og fortsatte sin vei. Han var fri.
Dette bringer oss til den sterke og hellige drømmen som pappa Alan hadde natt til den 25. juni, bare tolv dager etter at Ben hadde sovnet inn.
I drømmen sto Alan og Benjamin utenfor rom 419. Ben var uten skjorte, han så sunn og sterk ut, kledd i en grønn shorts. Han prøvde å si noe til sin far, med en blanding av frustrasjon og undring: «Ba ơi, test nào con også qua hết. Con tự thở được bình thường mà... sao con lại bị như vầy?» – «Pappa, jeg besto alle testene. Jeg kan puste helt normalt selv... hvorfor skjedde dette med meg?»
Alan gjorde det eneste en kjærlig far kan gjøre: Han tok et skritt frem og holdt Benjamin i et fast, tett og varmt favntak. Han holdt ham så tett at han kunne kjenne Bens frustrasjon, den samme rastløsheten han hadde sett hos ham så mange ganger før. Og midt i den omfavnelsen sa Alan til ham: «Fra nå av skal du være i himmelen for alltid.» Da begynte Bens ansikt å forandre seg, han var i ferd med å gråte... men så stoppet han plutselig opp, så på sin far og sa: «Det går bra, jeg skal passe på dere. Jeg skal følge med på dere.»
Kjære menighet, denne drømmen er ikke bare en tilfeldig bearbeidelse av sorg. Det er et nådens vindu. Det er en demonstrasjon av Ånd og kraft, akkurat som Paulus snakket om.
I drømmen stiller Ben det store spørsmålet: «Hvorfor skjedde dette med meg, jeg som besto alle testene og kan puste normalt?» Det er det samme spørsmålet som vi alle stiller. Men se på svaret som ligger i Alans ord og i Bens reaksjon. Ben har bestått den viktigste testen av alle: kjærlighetens test. Han var klar. Og i himmelen puster han nå helt fritt. Det er ingen slanger, ingen maskiner, ingen begrensninger. Han puster inn den rene, guddommelige luften i Guds eget rike.
Og akkurat som Jesus i dagens evangelium gikk «midt igjennom dem og dro bort», slik har også Benjamin gått midt igjennom sin egen lidelse, midt igjennom dødens skyggedal, og dratt bort til et sted der ingen smerte kan nå ham mer. Han ble ikke styrtet utfor stupet av sykdommen. Han ble løftet opp. Han gikk igjennom mørket og inn i det evige lyset. Og derfra, akkurat som han lovte i drømmen, ser han ned på dere. Han passer på dere. Han er ikke borte; han har bare flyttet inn i Guds evige nærvær, der han venter på dere.
Han bærer fortsatt det samme milde hjertet som han hadde her på jorden. Det hjertet som gjorde at han som tolvåring gråt på sin fars førtiårsdag fordi han elsket ham så høyt at han fryktet å miste ham. Det hjertet som gjorde at han som femtenåring, helt uoppfordret, sa til foreldrene sine at han ville gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William som hadde hatt slag. Han trengte ikke å knuse den; onkelen hadde forsikring. Men *tilbudet* sto der. Viljen til å gi alt han eide for en han elsket, var total.
Det er denne kjærligheten som er Bens sanne ettermæle. Det er denne kjærligheten som gjør at hans livs bokrull, selv om den ble rullet sammen tidlig, er et fullkommet mesterverk. For Gud måler ikke et liv i antall år, men i mengden av kjærlighet som ble lagt ned i det. Benjamin la mer kjærlighet inn i sine femten år enn mange klarer på nitti.
Kjære Ryan. Du bærer en tung bør nå. Du har mistet din storebror, din beste venn, han som du delte rom med, han som du spiste lunsj med ved rullebanen mens dere så på flyene. Det kan føles så tomt å være den som må gå videre alene. Men hør på broren din: Han vil at du skal leve. Han vil at du skal fortsette å være nysgjerrig, fortsette å studere, fortsette å smile. Hver gang du prøver ditt beste, så gjør du det i hans ånd. For som Ben alltid sa: «Å prøve er alt som betyr noe.» Du bærer en del av hans lys i deg nå. Du skal leve et rikt og godt liv, også for ham.
Og til alle dere som lytter i dag, kanskje fra andre steder, dere familier som bærer på tunge kors, dere foreldre som har syke barn, eller dere barn som selv kjemper mot sykdom: Dere er ikke alene. Vi står sammen med dere. Vi bærer hverandres byrder. I denne ordets liturgi blir vi minnet om at vi er ett legeme i Kristus. Når en del lider, lider alle. Men vi har også del i det samme urokkelige håpet.
Når Jesus ruller sammen bokrullen i synagogen, gjør han det for å fortelle oss at Skriften er oppfylt. Det betyr at løftene holder. Løftet om at døden ikke har det siste ordet. Løftet om at vi skal sees igjen.
La oss ta med oss én konkret ting ut av denne samlingen i dag.
Neste gang du ser opp på himmelen og får øye på et fly som tegner en hvit stripe mot det blå, eller en fugl som letter fra en gren, så tenk på Benjamin og hans «con chim airlines». Tenk på hans smittende smilehull og hans dype glede. Og la det være en påminnelse for deg om å løfte ditt eget hjerte opp over hverdagens bekymringer og sorgens tyngde.
Gjør en liten, uoppfordret handling av godhet i dag – tilby din egen lille «sparebøsse» av tid, et vennlig ord eller en håndsrekning til en som trenger det, uten å kreve noe tilbake. Gjør det i stillhet, i Benjamins ånd. Slik holder vi hans kjærlighet levende i verden, og slik lar vi Guds Ånd og kraft virke igjennom oss.
Bokrullen er rullet sammen for nå, men historien om Benjamin Vo er ikke slutt. Den er skrevet med uutslettelig blekk i Guds eget hjerte, og en dag skal vi få lese den sammen med ham igjen, i det riket hvor vi skal puste fritt for evig.
Benjamin, du milde og briljante sjel. Du har bestått alle tester. Du puster fritt nå. Pass på oss, slik du lovte, inntil vi møtes igjen ved himmelens evige gjestebud.
Fred være med ditt minne. Fred være med dere alle.
Amen.
For the intentions entrusted to Ben on our prayer wall:
At the Savior’s command and formed by divine teaching, we dare to say:
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
✝ Den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen (+) og Den hellige ånd. Amen.