Den hellige jomfru Marias fødsel

Det er en liten, nesten umerkelig detalj i dagens evangelium som vi ofte leser forbi. Midt i den lange, tunge slektstavlen til Jesus – en liste over fedre og sønner, navn etter navn som strekker seg gjennom århundrer av historie – stanser evangelisten Matteus opp. Han nevner ikke bare konger og patriarker; han nevner mødre. Han nevner Tamar, Rahab, Rut, og «hun som hadde vært Urias kone». Det er en liste preget av menneskelig skjørhet, av uventede vendinger, av liv som ikke fulgte den rette, forutsigbare linjen. Og så, helt til slutt, bryter denne lange rekken av menneskelig historie ut i en ny begynnelse: «Av henne ble Jesus født, han som kalles Kristus.»

I dag feirer vi Marias fødsel. Vi feirer begynnelsen på det menneskelivet som skulle bære verdens Frelser. Det er lett å se på en slik dag som noe opphøyd og fjernt, noe som tilhører hellige bilder og gyldne rammer. Men se for dere Maria som et lite barn – et barn hvis fødsel brakte en uendelig glede til foreldrene hennes, Joakim og Anna. Se for dere det første smilet hennes, den første gangen hun grep om en finger, den første gangen hun så ut på verden med øyne som ennå ikke visste hva de skulle bære. Hun var et barn med sin egen nysgjerrighet, sin egen måte å se verden på, sin egen plass i en familie som elsket henne.

Vi tenker på Benjamin, vår kjære Ben. Vi tenker på hvordan han satt der, kanskje med en av sine mange skisser for «con chim airlines», med et blikk som var så klart, så våkent, så fylt av en logisk briljans som kunne se sammenhenger i skytjenester og koding som de fleste voksne bare kunne drømme om. Han var en gutt som elsket å forstå. Han ville vite hvordan ting fungerte, hvordan verden hang sammen, hvordan man bygger noe som kan løfte seg fra rullebanen og stige mot skyene. Men mer enn det, han var en gutt som bar på en mildhet som var så stor at den ikke trengte å bevise noe. Han bare var. Han var Benjamin Vo.

Det har gått to måneder nå. Jeg vet at for dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, føles denne tiden som en evighet, og samtidig som et hjerteslag. Sorgen har en måte å stjele fargene fra dagene på. Når dere ser på de tomme stolene, når dere hører lyden av fly som passerer over huset, når dere tenker på alle de spørsmålene Ben aldri fikk stilt eller alle de prosjektene han aldri fikk fullført, er det lett å føle seg som en uferdig ligning. Verden ser på et liv på femten år og kaller det et tap. Verden ser på en avbrutt fremtid og kaller det en urett.

Men hør hva profeten Mika sier i dagens første lesning: «Fra deg, Betlehem-Efrata... skal det komme en som skal være hersker i Israel; hans opprinnelse er fra gammel tid, fra eldgamle dager.» Det er et løfte om at det lille, det som virker ubetydelig eller for lite, er nettopp det Gud velger ut. Gud ser ikke på årstall. Gud ser ikke på om en flyreise ble fullført eller om et selskap ble stiftet. Gud ser på hjertets renhet. Han ser på den gutten som uoppfordret ville gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri, men selve tilbudet var et vitnesbyrd om et hjerte som var modnet av deres godhet. Det offeret ble tatt imot av Gud, ikke som en transaksjon, men som et tegn på en kjærlighet som allerede var fullmoden.

Jeg vet at det finnes en stemme som hvisker til foreldre i sorg. Det er en stemme som sniker seg inn når dere er trettest, når dere ser på Ryan og føler på en smerte som ikke har noe navn. Den stemmen spør: «Var det min feil? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Var det noe jeg overså i min omsorg?» La oss være helt ærlige i dag, for Gud tåler vår ærlighet. Den stemmen er ikke fra Gud. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så hellig og så dyp at den strakte seg utover det fysiske. Dere har holdt koppen stødig for ham gjennom hver dag, hver natt, hver prøvelse. Legg ned den steinen av skyld. Dere er frie. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Ben.

I evangeliet sier engelen til Josef i en drøm: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å ta Maria, din kone, til deg. For det barnet som er blitt til i henne, er av Den hellige ånd.» Det er en invitasjon til å ikke være redd. Det er en invitasjon til å stole på at Gud er med oss, selv når alt vi trodde vi visste om fremtiden blir snudd opp-ned. «De skal gi ham navnet Immanuel,» sier profeten, «det betyr: Gud med oss.»

Det er dette som er vendepunktet i dag. Gud er ikke en tilskuer til deres sorg. Han er midt i den. Han er med dere når dere våkner og savnet treffer dere som en bølge. Han er med dere når dere ser på de bildene av Ben, der han smiler med den samme milde roen som alltid preget ham. Han er med dere i drømmene deres, slik dere har fått oppleve – de små, dyrebare glimtene der Ben er sterk, der han er trygg, der han forteller dere at han følger med, at han er stolt, at han venter. Det er ikke bare minner; det er Guds måte å si at kjærligheten aldri dør. Kjærligheten er sterkere enn døden.

Ryan, du som er Bens bror. Du bærer med deg et savn som ingen andre kan måle. Men du bærer også med deg hans ånd. Når du ser et fly lette, når du lærer noe nytt på skolen, når du er snill mot noen som ingen andre legger merke til – da lever Ben videre i deg. Du skal ikke leve i skyggen av hans fravær, men i lyset av hans nærvær. Han er med deg. Han er din største heiagjeng, nå fra en høyde hvor han ser alt klarere enn noen gang før. Han ser deg, han er stolt av deg, og han venter på deg.

Vi må ikke la verden definere Benjamins liv som en avbrutt reise. I Guds rike finnes det ingen «uferdige» liv. Det finnes bare liv som er returnert til sin Kilde. Benjamin er nå hos Faderen. Han er ikke lenger begrenset av tid, av sykdom, av logikkens grenser. Han er i den evige hvile, i det himmelske festmåltid. Og fra det stedet strømmer Guds kjærlighet tilbake til dere. Det er en kjærlighet som heler, som trøster, og som gir styrke til å ta det neste steget.

Så hva skal dere bære med dere ut av denne kirken i dag? Ikke en forklaring på «hvorfor», for det finnes ingen menneskelig forklaring som kan mette hjertets sult. Men bær med dere vissheten om at dere er holdt. Dere er ikke alene. Når mørket kommer, når savnet biter, så husk Bens smil. Husk hans vilje til å prøve. Og gjør det samme: Prøv å leve, prøv å elske, prøv å være gode, selv når det føles som om dere bare har smuler igjen. Gjør en liten, stille handling av godhet i hans navn – kanskje en hjelpende hånd til en nabo, en bønn for en annen familie i sorg, en liten gave til de fattige. Gjør det i det skjulte, slik Ben var villig til å gi sin sparebøsse uten å kreve anerkjennelse. Slik lar dere hans kjærlighet fortsette å strømme som en elv av levende vann.

Benjamin Vo, du vår kjære gutt. Du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Du er nå hos Faderen, og du er trygg. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.