27. søndag i det alminnelige kirkeår

Se for deg en liten, nøye stelt hage. Kanskje du har sett en slik i tankene dine – en liten flekk med jord der noen har fjernet hver eneste stein, der jorden er vendt, og der de aller fineste skuddene er plantet med varsom hånd. Det er et bilde på håp. Det er et bilde på en fremtid som blir til, bit for bit, gjennom tålmodig arbeid.

I dagens første lesning synger profeten Jesaja en sang om en venn som har plantet en vingård. Han har gjort alt. Han har bygget et vakttårn for å beskytte den, han har hugget ut en vinpresse for å ta imot frukten. Han har ikke spart på noe. Men når han kommer for å høste, finner han bare ville druer. Det er en smertefull kontrast. Det er et bilde på noe som burde ha blomstret, men som i stedet har blitt forlatt til seg selv.

Vi kjenner alle til dette bildet i våre egne liv. Vi bygger våre egne «vingårder» – våre familier, våre drømmer, våre planer for barna våre. Vi legger ned alt vi har av kjærlighet, tid og krefter. Vi steller, vi beskytter, vi bygger våre egne vakttårn av trygghet. Og så, noen ganger, kommer det en frostnatt eller en storm som vi ikke kunne forutse, og vi står igjen og spør: 'Hvorfor ble det slik? Hva mer kunne jeg ha gjort?'

Det er her, midt i denne menneskelige sorgen, at evangeliet treffer oss i dag. Jesus forteller om vingårdens eier som sender sine tjenere, og til slutt sin egen sønn, for å hente frukten. Det er en fortelling om avvisning, ja, men det er også en fortelling om en eier som aldri gir opp håpet om å finne frukt. Han sender sin sønn. Han tar risikoen. Han elsker vingården så høyt at han satser alt på den.

Benjamin Vo var en gutt som forstod dette med å satse alt på det han elsket. Tenk på den gangen han, bare femten år gammel, uoppfordret fortalte mamma og pappa at han var villig til å gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere absolutt alt han eide for å hjelpe en som led, viser hvem Ben var helt inn til sjelen. Han holdt ingenting tilbake. Han var en gutt som var plantet i kjærlighet, og han bar frukt av godhet lenge før vi forstod hvor kort tiden hans ville bli.

Jeg vet at det har gått tre måneder siden Ben ble båret hjem til Gud. Jeg vet at for dere, Alan og Thao, føles denne vingården nå så stille. Jeg vet at det finnes dager hvor dere ser på hans ting, på rommet hans, og kjenner på en bølge av savn som føles som om den skal skylle alt bort. Og jeg vet at i de dypeste nattetimene kan den tunge steinen av skyldfølelse melde seg: 'Kunne jeg ha sett det tidligere? Var det noe jeg overså?'

La meg si dere dette, så tydelig jeg kan: Legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så fullkommen, så helhjertet, at den ikke kan måles i menneskelige feil. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen feil i den omsorgen dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Herren er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha stanset det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin.

Jesus sier i evangeliet: 'Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.' Det er et mysterium. Det som virker knust, det som virker forlatt, er det Gud velger å bygge sitt rike på. Benjamin er ikke en 'vraket' stein; han er en hjørnestein i Guds evige vingård. Han er hos Faderen nå, der han ikke lenger trenger å kjempe, der han ikke lenger trenger å prøve, men der han bare er – elsket, trygg og fullkommen.

Ryan, du som er bror. Jeg vet at du savner å dele de dagene, de felles drømmene og latteren dere to hadde sammen. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet og hans gode hjerte. Når du lever ditt liv, når du lærer, når du drømmer, så gjør du det med en del av Ben levende i deg. Dere er brødre for evig. Du er ikke alene. Du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Vi må ikke måle et menneskeliv bare i antall år, men i den kjærligheten det etterlot seg. Benjamin etterlot seg et hav av godhet – akkurat som navnet hans, Đại Dương, betyr. Og den kjærligheten stanser ikke ved graven. Den lever videre i hver lille, stille god handling dere gjør i hans navn, i det skjulte. Det er som det rene vannet fra brønnen i Vietnam som nå gir liv til de tørste i hans navn. Det er Bens kjærlighet, som fortsetter å fly, akkurat som han drømte om med 'con chim airlines'.

St. Paulus skriver til filipperne i dag: 'Ha ingen bekymring, men la i alle ting deres ønsker komme frem for Gud i bønn og påkallelse med takk.' Det er ikke et krav om å ikke sørge. Det er en invitasjon til å hvile i Guds fred. Når dere føler at dere ikke har mer å gi, når vingården føles tørr, så husk at det er Gud som er eieren. Det er han som vanner, han som beskytter, og han som til slutt høster frukten av det livet dere sammen har plantet.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er ikke alene. Når mørket stiger på, så husk Bens smil, husk hans lune latter, og vit at han er trygg hos Faderen, der han venter på den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Benjamin Vo, du vår kjære gutt, du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.