Minnedag for den hellige Fransiska Xavier Cabrini, jomfru

Det finnes et bilde, en av de mange stille skattene i albumene deres, som fanger Benjamin i et øyeblikk av ren, uforfalsket livsglede. Han står der i sin lyse gule hettegenser, med et lurt smil og øyne som glitrer av oppdagelsestrang, kanskje like etter å ha delt en av sine finurlige tanker om hvordan en flymotor fungerer, eller kanskje mens han tenkte ut navnet på det som skulle bli hans eget lille prosjekt, «con chim airlines». Det er et bilde av en gutt som så oppover, som fulgte med på horisonten og som fant en stille fascinasjon i alt det store som foregikk rundt ham. Han var ikke en gutt som krevde oppmerksomhet for sin egen del; han var en observatør, et ungt sinn som tok inn verden med en blanding av undring og skarpsindighet.

I dagens lesning fra den andre Johannesbrevet hører vi en formaning som har fulgt kirken fra de aller første dagene. Apostelen skriver: «Og dette er kjærligheten: at vi vandrer etter hans bud. Dette er budet, slik dere hørte det fra begynnelsen av: at dere skal vandre i den.» Det er ikke et komplisert regnestykke han legger fram. Det krever ikke at vi forstår avanserte systemer eller knekker koder. Det handler om å vandre i kjærlighet, om å la Guds ord prege de små skrittene vi tar hver dag, i det stille og uten store fakter.

Men det er lett å miste fotfestet. Evangeliet i dag retter blikkene våre mot en annen virkelighet – mot de dagene da alt ser ut til å gå sin vante gang, slik det var i Noahs dager, da mennesker spiste og drakk, giftet seg og ble gitt til ekte, helt til flommen kom og tok dem alle. Jesus minner oss om at livet kan endre seg på et øyeblikk. Han sier: «Den som forsøker å berge sitt liv, skal miste det, men den som mister det, skal vinne det.» Det er en hard setning å høre når man bærer på en dyp og ufattelig sorg. For det har gått rundt fem måneder siden den 13. juni, og jeg vet at for dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, føles hver dag som en kamp for å finne fotfeste i en verden som ble brått forandret.

Vi må våge å snakke sant om den smerten. Det er ikke noen vits i å pynte på det eller late som om tiden leger alt av seg selv. Sorgen er ikke en forbikjørende byge; den er et landskap man må leve i. Jeg vet hvordan stillheten kan legge seg over et hus, hvordan en plutselig lyd eller et syn av noe Benjamin elskede – kanskje et fly som skjærer gjennom skyene på himmelen – kan rive opp alt på nytt. Det er dager da minnene er som skarpt glass, og det å puste inn og ut krever en vilje man nesten ikke har.

Og det er her, midt i denne trettheten og savnet, at mange foreldre kjenner på en annen bør – den stille, gnagende stemmen som hvisker i nattemørket og spør: «Kunne jeg gjort noe annerledes? Var det noe jeg misset?» Jeg vil si dette til dere med all den klarhet og kjærlighet som finnes: Dere har ingenting å bebreide dere selv for. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen omsorg i verden kunne ha holdt tilbake det som rammet Benjamin. Dere var hans trygge havn, hans klippe, den kjærligheten han trengte. Legg ned den byrden. Dere er uskyldige, og Gud anklager dere ikke. Han vet hvor høyt dere elsket ham, og Han holder dere fast i akkurat den samme kjærligheten.

Tenk på Benjamin igjen. Tenk på den godheten som bodde i ham. Ikke bare hans briljante hjerne som allerede i ung alder forsto DevOps og skyinfrastruktur, eller hans evne til å smile gjennom en skarp munnfull med sterk mat på reiser, men hans dype, ekte empati. Slik som den gangen han, bare femten år gammel, uten at noen ba om det, fortalte at han ville gi bort hele sin sparebøsse for å hjelpe onkel William som var syk. Han trengte ikke å knuse den – det var ikke nødvendig, for hjelpen fantes der likevel – men selve viljen, det rene hjertet hos en gutt som var villig til å gi alt han eide for en annen, det er et bilde på Guds rike i miniatyr.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det kan føles ensomt uten storebroren din. Jeg vet at du savner den somforsto vitsene dine, som delte rommene og reisene med deg. Men husk at det som var ekte mellom dere, ikke tar slutt. Du bærer med deg en del av den samme nysgjerrigheten, den samme varmen. Vær den gode, fantastiske gutten du er. Benjamin heier på deg fra der han er nå, fri for alt som var tungt.

Jesus sier i dag at den som mister sitt liv, skal vinne det. Benjamin har ikke tapt sitt liv; han har båret det inn i Guds evige lys. Han er der nå, sammen med andre unge sjeler som har gått i forveien, som en levende bønn for dere alle. Han ser på dere med den samme milde smilet han alltid hadde, og hvisker gjennom freden i himmelen at dere ikke skal være redd.

Gå ut i denne dagen og ta ett lite skritt av gangen. Dere trenger ikke å ha alle svarene. Det holder å vite at dere er elsket, at dere er båret, og at kjærligheten aldri dør. Hver gang dere ser opp mot himmelen og et fly glir forbi, eller hver gang dere kjenner et mildt vindpust, så minn dere selv på at Ben er trygg hos sin Skaper, og at dere en dag skal få se ham igjen. Amen.