Feiringen av det hellige kors

Se for dere en enkel, liten gjenstand: en stang av bronse, reist midt i en øde ørken. Det er et bilde som virker nesten for enkelt, nesten for primitivt for å bære vekten av det menneskelige hjertes dype nød. Israelittene, utslitte og motløse, hadde mistet evnen til å se noe annet enn sin egen sult, sin egen tørst, sin egen tretthet. De klaget mot Gud, de klaget mot Moses, de klaget mot livet selv. Og i den klagen, i den bitre følelsen av å være forlatt, ble de bitt. De ble bitt av slanger i ørkenen, et bilde på hvordan bitterhet og frykt kan infisere oss fra innsiden og ut, helt til vi ikke lenger kan se noe annet enn såret vårt.

Men så kommer den merkelige befalingen: «Lag en saraf og monter den på en stang.» Det er ikke en medisin som blir gitt. Det er ikke en forklaring på hvorfor slangene kom. Det er et blikk. Et blikk som krever at man løfter hodet fra sanden, løfter blikket fra sitt eget bitt, og ser på det som er hevet over dem. «Og enhver som var blitt bitt, og som så på bronseormen, fikk leve.» Det er ikke metallet som heler. Det er handlingen å rette blikket mot Guds tegn, midt i ørkenens mest håpløse time.

Vi lever alle i vår egen ørken. Alan, Thao, Ryan – dere kjenner denne ørkenen bedre enn de fleste. Det har gått tre måneder, tre måneder med en stillhet som føles som om den aldri vil ta slutt. Dere bærer på et savn etter Benjamin som er så stort at det kan føles som om hele verden har stoppet opp. Dere tenker på ham, på hans nysgjerrighet, på hvordan han satt der med sin koding og sine drømmer om 'con chim airlines', hvordan han med sitt milde smil kunne lyse opp et rom bare ved å være til stede. Og i de mørkeste stundene, når savnet biter, kan en stemme hviske til dere: 'Hva om? Hva om jeg hadde sett noe tidligere? Hva om jeg kunne gjort mer?'

Jeg vil si dette til dere, med en stemme som skal skjære gjennom all tvil: Den stemmen er ikke fra Gud. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så ren, så altomfattende, at den ikke kan måles i menneskelige feil. Dere har holdt ham, båret ham, og elsket ham gjennom hver eneste dag. Legg ned den steinen av skyld. Dere er frie. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Ben. Benjamin var ikke et uferdig prosjekt; han var en gave, ferdig formet av Guds kjærlighet, og nå er han returnert til sin Kilde. Han er ikke borte; han er bare gått i forveien til det stedet hvor ingen slanger kan bite, og ingen smerte kan nå.

Jesus sier i dagens evangelium: «Og akkurat som Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp.» Det er her evangeliet bryter inn i deres ache. Jesus blir løftet opp på korset, ikke for å dømme, men for å bli det blikket som heler. Han vet hva det vil si å bli bitt av denne verdens ondskap. Han vet hva det vil si å lide. Når dere ser opp på korset, ser dere ikke et symbol på død. Dere ser et symbol på en kjærlighet som er sterkere enn døden. Dere ser at Gud selv har gått gjennom ørkenen, at han har kjent på den samme smerten som dere, og at han har vunnet.

Benjamin var en gutt som alltid så fremover. Han var en gutt som elsket å se flyene heve seg fra rullebanen. Han forsto, kanskje bedre enn mange voksne, at det å leve handler om å løfte blikket. Han var en gutt som, unprompted, ønsket å gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri, men selve tilbudet var et vitnesbyrd om et hjerte som var modnet av deres godhet. Han så ikke etter feil; han så etter måter å elske på. Han levde i den tilliten at livet er større enn det vi kan se her og nå.

Ryan, du som er Bens bror. Du bærer med deg et savn som ingen andre kan måle. Men du bærer også med deg hans ånd. Når du lærer noe nytt, når du er snill mot noen som ingen andre legger merke til, da lever Ben videre i deg. Du skal ikke leve i skyggen av hans fravær, men i lyset av hans nærvær. Han er med deg. Han er din største heiagjeng, nå fra en høyde hvor han ser alt klarere enn noen gang før. Han ser deg, han er stolt av deg, og han venter på deg.

Det er en vakker tanke at et liv, uansett hvor kort det måtte virke for oss, er en del av Guds evige plan. Benjamin Vo er ikke et avbrutt løp. Han er en stjerne som nå lyser foran dere. Og hver gang dere føler dere bitt av sorgen, hver gang ørkenen føles for tørr og for lang, så løft blikket. Se på korset. Se på Jesus som ble løftet opp for at dere skal ha liv. Se på det tegnet som sier at dere aldri er alene, at Benjamin aldri er alene, og at kjærligheten dere delte, er det eneste som varer evig.

Vi må ikke la verden definere Benjamins liv som en avbrutt reise. I Guds rike finnes det ingen 'uferdige' liv. Det finnes bare liv som er returnert til sin Kilde. Benjamin er nå hos Faderen. Han er ikke lenger begrenset av tid, av sykdom, av logikkens grenser. Han er i den evige hvile, i det himmelske festmåltid. Og fra det stedet strømmer Guds kjærlighet tilbake til dere. Det er en kjærlighet som heler, som trøster, og som gir styrke til å ta det neste steget.

Så hva skal dere bære med dere ut av denne kirken i dag? Ikke en forklaring på 'hvorfor', for det finnes ingen menneskelig forklaring som kan mette hjertets sult. Men bær med dere vissheten om at dere er holdt. Dere er ikke alene. Når mørket kommer, når savnet biter, så husk Bens smil. Husk hans vilje til å prøve. Og gjør det samme: Prøv å leve, prøv å elske, prøv å være gode, selv når det føles som om dere bare har smuler igjen. Gjør en liten, stille handling av godhet i hans navn – kanskje en hjelpende hånd til en nabo, en bønn for en annen familie i sorg, en liten gave til de fattige. Gjør det i det skjulte, slik Ben var villig til å gi sin sparebøsse uten å kreve anerkjennelse. Slik lar dere hans kjærlighet fortsette å strømme som en elv av levende vann.

Benjamin Vo, du vår kjære gutt. Du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Du er nå hos Faderen, og du er trygg. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.