Minnefest for den hellige Ignatius av Antiokia, biskop og martyr

Det finnes et bilde av en stjernehimmel, sett fra et flyvindu midt på natten, som Benjamin Vo ofte kunne ha observert. For en gutt som levde med blikket vendt mot horisonten, mot de tekniske underverkene i en Boeing 737, var himmelen aldri bare et tomt rom. Den var et kart, en invitasjon, et sted for eventyr. I dagens salme spør salmisten med en forbauselse som treffer oss midt i hjertet: 'Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske, siden du kommer det i hu?'

Det er et spørsmål som ikke bare handler om universets størrelse. Det handler om den svimlende tanken at Gud, han som har satt stjernene på plass, faktisk bryr seg om det enkelte menneske. Han bryr seg om Benjamin. Han bryr seg om hver eneste detalj i hans korte, men lysende liv. Og han bryr seg om dere, Alan, Thao og Ryan, i denne stillheten som har vart i fire måneder nå.

Paulus skriver til efeserne i dag: 'Måtte deres hjertes øyne bli opplyst, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til.' Det er dette håpet som er så vanskelig å se når tårene slører blikket. Håpet er ikke en følelse; det er en visshet om at ingenting – absolutt ingenting – kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Benjamin lever i dette håpet nå. Han som var så opptatt av infrastruktur, av hvordan ting henger sammen, har nå sett den ultimate arkitekturen: Guds rike, hvor alt er fullkomment, hvor alle tårer er tørket bort, og hvor han venter.

La oss stanse ved bildet av det 'åpne hjertet'. Benjamin var en gutt hvis hjerte alltid var åpent. Dere husker den gangen han, bare tolv år gammel, gråt av frykt for å miste sin pappa. Det var ikke en frykt for seg selv, men en dyp, smertefull erkjennelse av hvor mye han elsket. Han var en gutt som ikke holdt tilbake. Han var en gutt som forstod, kanskje mer enn de fleste voksne, at kjærligheten er det eneste vi tar med oss når vi reiser videre. Når han tilbød å gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William, var det ikke for å bli sett. Det var et uttrykk for en sjel som allerede var rik på det som betyr noe. Han trengte aldri å knuse den sparebøssen, for selve offerviljen var allerede en gave i Guds øyne. Det var en handling av ren, uforfalsket godhet.

Jeg vet at dere, Alan og Thao, bærer på en tung bør. I de stille timene, når minnene om Benjamin kommer som bølger, kan dere bli fristet til å lete etter svar i det som skjedde. Dere spør kanskje om dere kunne gjort mer. Dere bærer på en stein av selvbebreidelse som ingen forelder burde bære. Hør meg nå: Legg ned den steinen. Den er for tung, og den er ikke deres. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Dere var hans trygge havn, hans klippe. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder ham.

Jesus sier i dagens evangelium: 'Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også Menneskesønnen bekjenne for Guds engler.' Benjamin bekjente Kristus ikke bare med ord, men med sitt liv. Han gjorde det i sin godhet, i sin respekt for dere, i sin glede over å bygge og skape. Han var en gutt som 'bekjente' Guds godhet i verden gjennom hvert smil og hver nysgjerrig samtale om 'con chim airlines'. Han var en del av Guds plan, en del av den 'surpassing greatness of his power' som Paulus snakker om. Hans liv ble ikke avbrutt; det ble fullført i Guds evige tid.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er så stille uten broren din. Det er som om en del av lyden i huset har forsvunnet. Men du bærer hans arv. Du bærer hans nysgjerrighet. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så husk at Benjamin er der. Han er ikke i en grav; han er i lyset. Han er en del av den store, evige familien. Du er ikke alene. Du har en bror som heier på deg fra den andre siden, og du har en familie som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Tenk på den hellige Ignatius, som vi minnes i dag. Han var en mann som ikke var redd for å gi alt, som lengtet etter å forenes med Kristus. Benjamin, i sin unge alder, har nådd det målet Ignatius drømte om. Han står i den 'Banquet of Heaven', sammen med andre unge sjeler som Saint Carlo Acutis, og de ber for oss. De ber for legene, for forskerne, og for alle familier som går denne tunge veien. De ber om at vi skal finne styrke til å fortsette.

Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen. Be for hverandre, og be for alle de andre familiene som også bærer på tunge kors, at de må få kjenne den samme trøsten som dere får kjenne i dag. Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.