Minnegudstjeneste for alle troende avdøde

Det finnes et øyeblikk, bevart i et fotografi fra en solfylt dag, som fanger Benjamin i et av hans mest karakteristiske elementer. Han står der, kanskje tolv år gammel, med en ryggsekk på skuldrene og et blikk som er rettet mot himmelen, der et fly er i ferd med å stige opp. Det er ikke bare et blikk av en gutt som liker maskiner eller teknologi; det er blikket til en som forstår at verden er stor, og at det finnes en horisont som strekker seg langt utover det øyet kan se. Ved siden av ham står faren, og i det øyeblikket er det en taus forståelse mellom dem, en delt undring over det som er vakkert og komplekst. Det er et bilde på en sønn som alltid var på vei, alltid nysgjerrig, alltid med hjertet vendt mot det som løfter oss opp.

I dag, på denne dagen da vi minnes alle våre kjære som har gått foran oss, står vi midt i et mysterium som ofte føles som en mur vi ikke kan klatre over. Dagens lesning fra Visdommens bok gir oss et språk for dette mysteriet: 'De rettferdiges sjeler er i Guds hånd, og ingen pine skal røre dem.' Det kan virke som en fjern trøst når stolen ved bordet er tom, når stillheten i huset etter 13. juni føles som en fysisk tyngde. Men hør på hva ordet sier: De er i Guds hånd. Det er ikke et sted der de er glemt eller forlatt. Det er et sted der de er holdt fast, mer trygt enn noen gang før.

Jeg vet at dere, Alan og Thao, og du, Ryan, bærer på en smerte som ikke lar seg måle. Det har gått fire måneder, og jeg vet at savnet etter Benjamin ikke er en linje som flater ut, men en bølge som stadig kommer tilbake. I de stille timene, kanskje midt på natten, kan tankene vandre til de mørke stedene. Dere spør dere selv: 'Kunne jeg gjort mer? Var det noe jeg overså? Hvorfor ble det slik?' Dere bærer på en stein av selvbebreidelse som er altfor tung for menneskelige skuldre. Hør meg nå: Legg ned den steinen. Den tilhører ikke dere. Gud anklager dere ikke. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Det finnes ikke én feil i den kjærligheten dere gav Benjamin. Dere stod ved hans side som en trygg havn, som den klippen han trengte. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen medisinsk kunnskap i denne verden kunne ha stanset det som rammet ham. Dere er uskyldige i smerten, og dere er frie til å sørge uten å anklage dere selv. Gud krever ikke at dere skal bære den byrden.

Se på evangeliet i dag. Jesus sier noe som er selve ankeret for vår tro: 'Alt det Faderen gir meg, skal komme til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri vise bort.' Dette er ikke en vag teori. Det er et løfte. Benjamin kom til Jesus, ikke bare i sin siste stund, men gjennom hele sitt liv – i sin godhet, i sin vilje til å hjelpe onkelen sin, i sin nysgjerrighet på verden, i sin kjærlighet til familien. Da han tilbød sparebøssen sin for å hjelpe, var det et uttrykk for et hjerte som allerede var vendt mot det guddommelige. Han trengte ikke å knuse den, han trengte ikke å tømme den; selve tilbudet var nok. Gud ser ikke på hva vi har i hendene; han ser på hva vi har i hjertet. Og Benjamins hjerte var et hjerte som ville gi.

Dere husker kanskje drømmen faren hadde, der Benjamin, kledd i grønne shorts, sa: 'Ba ơi, test nào con cũng qua hết' – 'Pappa, jeg har bestått alle testene.' Det er en dyp sannhet i dette. Benjamin har fullført sitt løp. Han er ikke lenger begrenset av den kroppen som sviktet ham, ikke lenger begrenset av de jordiske begrensningene som vi alle må leve med. Han er hos Faderen. Han er i den 'Banquet of Heaven' som vi snakker om, der han står sammen med andre unge sjeler, som den hellige Carlo Acutis, og ser oss med en kjærlighet som er renset for all smerte.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er stille i huset. Jeg vet at savnet etter broren din kan føles som en vegg du ikke kan klatre over. Men husk: Benjamin er ikke borte. Han er bare gått i forveien. Han ser deg. Han heier på deg. Du bærer hans nysgjerrighet i deg. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så er det en del av den samme ånden som Benjamin hadde. Du er ikke alene. Du har en familie som elsker deg, og du har en storebror som nå ser alt klart i Guds lys. Lev for ham, ja, men lev også for deg selv. Vær den fantastiske gutten du er. Benjamin er stolt av deg.

Vi må huske at Benjamin ikke bare er et minne. Han er en del av den levende kirken. Han står sammen med de hellige. De ber for oss. De ber for legene, for forskerne, for alle som leter etter svar på sykdommens mysterier, og de ber for alle familier som går denne tunge veien. De ber om at vi skal finne styrke til å fortsette. Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen.

Dere er kalt til å være Guds barn, med alle deres sår, med hele deres savn. Dere er ikke kalt til å prestere i sorgen, ikke kalt til å vise en fasade av styrke for verden. Dere er kalt til å være Guds barn. Benjamin var aldri redd for å være seg selv. Han var ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å gråte, ikke redd for å elske. Han var kledd i Kristus. Det er denne friheten dere er kalt til. Dere får lov til å være sårbare, dere får lov til å gråte, og dere får lov til å finne glede i de små tingene igjen – i en kopp kaffe, i et smil fra Ryan, i et minne om Benjamin som får dere til å le, selv gjennom tårene. Skylden er borte. Sorgen er dyp, men håpet er sterkere.

Benjamin Vo er trygg. Han er i Guds lys. Han venter ved den porten der ingen tårer lenger renner, og han ser på dere med den samme stoltheten og kjærligheten som han alltid bar i hjertet. Gå ut i dag med hodet hevet. Ta på dere troens skjold og fredens sko. Dere er elsket, dere er holdt, og dere vil aldri bli forlatt. Herren er nær hos dem som har et knust hjerte. Han drar oss opp av brønnen. Han holder oss fast når vi ikke kan stå selv. Og en dag, i det evige lyset, skal vi forstå alt. Frem til da, la oss leve i den kjærligheten som aldri tar slutt. Amen.