Festen for erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael

Tenk på et øyeblikk av total stillhet, kanskje en tidlig morgen mens tåken ennå ligger lavt over verden. Du står ved et vindu og ser ut, og plutselig fanges blikket ditt av noe lite – en fugl som letter fra en gren, eller kanskje bare hvordan lyset bryter gjennom en sky. Det er i slike øyeblikk, når verden er stille, at vi aner at det finnes mer enn det vi kan ta og føle på. Profeten Daniel så i sitt syn «tusen ganger tusen» som tjente Herren, og «ti tusen ganger ti tusen» som stod foran hans trone. Det er et bilde på en virkelighet som er så mye større, så mye mer levende, enn den vi går i til daglig. Det er en virkelighet der lys, ild og Guds nærvær er alt som finnes.

Benjamin Vo var en gutt som forstod dette med å se oppover. Han var en konstruktør, en som elsket logikken bak ting – hvordan tallene i kodingen hans, hvordan de komplekse systemene i skyinfrastrukturen, eller hvordan de majestetiske Boeing 737-maskinene han så på flyplassen, hang sammen. Han hadde en nysgjerrighet som var som en åpen dør. Jeg ser for meg Ben der han stod, kanskje med blikket festet mot horisonten, alltid med det lille, lure smilet som antydet at han allerede så noe vi andre ikke helt hadde oppdaget ennå. Han bar på en drøm om 'con chim airlines', en leken idé som fikk ham til å smile og gigle. Det var mer enn bare en lek; det var et uttrykk for et hjerte som ville løfte seg, som ville finne veien oppover. Ben var en gutt som alltid ville prøve. Han var ikke redd for å feile på badmintonbanen eller i kodingen, for han visste at selve anstrengelsen, selve viljen til å gå videre, var det som betydde noe.

Men så kommer de ordene fra evangeliet, ord som treffer oss midt i hjertet: «Du vil se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen.» Jesus ser Natanael. Han ser ham under fikentreet, lenge før noen andre har lagt merke til ham. Han ser ham ikke bare som en person i mengden, men som en han kjenner helt og fullt. «Her er en sann israelitt,» sier han. «Det er ikke noe svik i ham.» Tenk på det. Jesus ser oss slik han så Natanael. Han ser oss i vår sorg, i vår forvirring, og i vår lengsel. Han ser deg, Alan, Thao, og deg, Ryan, i de stundene hvor huset føles for stille, hvor savnet etter Benjamin er som en fysisk vekt i rommet.

Det har gått tre måneder siden Ben gikk hjem til Gud. Jeg vet at i de stille timene, når natten er på sitt dypeste, kan dere kjenne på en tyngde som ikke vil slippe taket. Dere kan spørre dere selv: 'Hvorfor ble det slik? Kunne vi ha gjort noe mer? Var det en detalj vi oversett?' Jeg ber dere, hør dette nå: Legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så fullkommen, så oppofrende, at den ikke kan måles i menneskelige feil. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det er ingen 'feil' i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Herren er vår. Ingen menneskelig vakt kunne ha endret det som skjedde. Dere er frie. Dere er elsket av Gud, akkurat slik dere elsket ham.

La oss holde fast ved bildet av Benjamin som en som alltid ville gi. Husker dere da han, bare femten år gammel, uoppfordret ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han knuste den aldri, han tømte den aldri, men selve tilbudet – denne rene, uforfalskede viljen til å gi alt han hadde uten å kreve noe tilbake – er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han visste at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort. Det er denne arven dere bærer videre. Når dere hjelper andre, når dere gir av deres tid eller deres ressurser, da lar dere Bens hjerte fortsette å slå i denne verden. Det er som om englene stiger opp og ned over hans minne, og bringer Guds trøst tilbake til dere.

Ryan, du som er bror. Jeg vet at det er så stille uten ham nå. Jeg vet at du savner å dele de små øyeblikkene – den lekenheten dere hadde, den måten dere kunne forstå hverandre uten ord. Men husk at du ikke er alene. Du bærer med deg Bens glede, hans nysgjerrighet, hans evne til å smile selv når ting var vanskelig. Når du lever ditt liv, når du lærer, når du drømmer, så gjør du det med en del av Ben i deg. Dere er brødre for evig. Du er ikke alene. Du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden. Gud ser deg, akkurat som han så Natanael under fikentreet.

Jesus sa til Natanael: «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn dette.» Det er løftet vi får i dag. Vi ser kanskje bare sorgen nå, vi ser kanskje bare det tomme setet ved bordet eller de skoene som står ved døren. Men Jesus lover at det finnes større ting. Det finnes en himmel som er åpnet. Benjamin er ikke lenger begrenset av denne verdens forgjengelighet. Han er hos Faderen, i det lyset som Daniel så i sitt syn, der alt det gode han var, alt det han ønsket å bygge, nå er fullendt i Guds lys. Han er trygg.

Så hva skal dere bære med dere ut av denne kirken i dag? Ikke en forklaring på 'hvorfor', for det finnes ingen menneskelig forklaring som kan mette hjertets sult. Men bær med dere vissheten om at dere er holdt. Dere er ikke alene. Når mørket kommer, når savnet biter, så husk Bens smil. Husk hans vilje til å prøve. Og gjør det samme: Prøv å leve, prøv å elske, prøv å være gode, selv når det føles som om dere bare har smuler igjen. Gjør en liten, stille handling av godhet i hans navn. Gjør det i det skjulte, slik Ben var villig til å gi sin sparebøsse uten å kreve anerkjennelse. Slik lar dere hans kjærlighet fortsette å strømme som en elv av levende vann.

Benjamin Vo, du vår kjære gutt, du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.