Trettiende søndag i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde, et av de mange dere bevarer som en skatt, av Benjamin som sitter inne i en flysimulator. Han holder hendene på kontrollene med en slik ro, en slik fokusert intensitet, mens han sammen med sin bror Ryan, begge iført sine matchende røde Canada-luer, utforsker en verden som for de fleste av oss bare er en drøm. I det øyeblikket er ikke Benjamin bare en gutt i en utstilling; han er en pilot, en navigatør, en som ser ut mot horisonten og ser muligheter der andre bare ser luft. Han hadde en sjel som var bygget for å fly, for å søke etter det som ligger bak skyene, for å forstå hvordan verden henger sammen.

I dagens evangelium spør en lovlærd Jesus om det aller viktigste: 'Hvilket bud i loven er det største?' Det er et spørsmål om retning, om hva som skal være kompasset i et menneskeliv. Jesus gir ikke et komplisert svar. Han peker ikke på en lang liste med regler eller prestasjoner. Han kutter tvers gjennom alt støyet og sier: 'Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn... Du skal elske din neste som deg selv.' Det er alt. Det er hele arkitekturen for et liv.

Benjamin levde dette. Han trengte ikke å bli fortalt at kjærlighet er det viktigste; han bar det i sitt vesen. Dere husker hvordan han, bare tolv år gammel, kom til dere og tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort. Han var en forvalter av kjærlighet.

Men la oss være ærlige i dag. Det har gått fire måneder siden 13. juni. Fire måneder hvor huset har føltes for stort, hvor stillheten har vært for dyp, og hvor savnet etter Benjamin har blitt en fast følgesvenn. Alan og Thao, jeg vet at dere bærer på en sorg som kan føles som en uutholdelig vekt. I de stille timene, når minnene om ham kommer – kanskje minnet om hvordan han alltid hadde et smil på lur når han snakket om sin drøm om 'con chim airlines', eller hvordan han var deres beste venn – er det så lett å begynne å lete etter 'hva hvis'. Dere spør kanskje dere selv om dere kunne sett noe før, om dere kunne gjort noe annerledes. Dere bærer på en stein av selvbebreidelse som ingen forelder noen gang burde måtte bære. Hør meg nå, og la disse ordene trenge gjennom sorgen: Legg ned den steinen. Den er for tung, og den tilhører ikke dere. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes feil. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Gud er vår. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha hindret det som skjedde. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin. Dere er frie til å sørge, frie til å elske, og frie til å leve videre, båret av den samme nåden som nå holder ham.

I den første lesningen fra Exodus minner Gud oss om sin egen natur: 'Hvis han roper til meg, vil jeg høre ham, for jeg er barmhjertig.' Gud er ikke en fjern dommer. Han er den som lytter til hvert rop, hvert sukk, hver tåre som faller i det skjulte. Han hørte Benjamin. Han hørte deres bønner. Og han hører dere nå. Når dere føler at dere ikke har mer å gi, når dere føler at frukten i deres liv har tørket inn av savn, så husk at Gud er den barmhjertige som bøyer seg ned for å trøste. Han arbeider i det skjulte. Han vet at dere sørger, og han vet at dere lever. Han krever ikke at dere skal være ferdig med sorgen; han ber bare om at dere skal la ham få pleie dere.

Paulus skriver til tessalonikerne i dag: 'Dere ble etterlignere av oss og av Herren, da dere tok imot ordet under store trengsler, med glede i Den hellige ånd.' Dette er den kristne hemmeligheten: Gleden er ikke fraværet av smerte, men nærværet av Gud midt i den. Benjamin var en gutt som forstod dette. Han levde med en nysgjerrighet som var en form for bønn; en stadig søken etter Guds orden i en verden som ofte kan virke kaotisk. Han var en gutt som ikke var redd for å være seg selv, ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å elske. Han var kledd i Kristus. Det er denne friheten dere er kalt til. Dere er ikke kalt til å prestere i sorgen, ikke kalt til å vise en fasade av styrke for verden. Dere er kalt til å være Guds barn, med alle deres sår, med hele deres savn.

Tenk på den drømmen du hadde, Alan, den 25. juni, hvor du stod utenfor rom 419 og Benjamin sa: 'Ba ơi, test nào con cũng qua hết. Con tự thở được bình thường mà... sao con lại bị như vầy?' Og så, da du holdt ham, sa han: 'Ikke noe problem, jeg skal våke over dere.' Det er et budskap fra den andre siden. Han består alle testene. Han er fri. Han er hjemme. Han er ikke lenger bundet av den kroppen som sviktet ham; han er i Guds lys, og han ser dere med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles, den gir fremdeles liv, akkurat som brønnen i Vietnam som bærer hans navn og gir vann til de tørste. Hans kjærlighet fortsetter å flyte, gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør, gjennom hver gang dere nevner navnet hans med et smil i stedet for en tåre.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er så stille uten broren din. Det er som om en del av lyden i huset har forsvunnet. Men du bærer hans arv. Du bærer hans nysgjerrighet. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så husk at Benjamin er der. Han er ikke i en grav; han er i lyset. Han er en del av den store, evige familien. Du er ikke alene. Du har en bror som heier på deg fra den andre siden, og du har en familie som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Du er en del av den samme kjærligheten som holdt ham, og den kjærligheten vil aldri slippe deg. Fortsett å leve for ham, fortsett å være den fantastiske gutten du er. Benjamin er stolt av deg.

Vi må huske at Benjamin ikke bare er et minne. Han er en del av den levende kirken. Han står sammen med den hellige Carlo Acutis i det vi kaller 'Banquet of Heaven'. De er to unge sjeler som forstår mer enn de fleste av oss. De ber for oss. De ber for legene, for forskerne, for alle som leter etter svar på sykdommens mysterier, og de ber for alle familier som går denne tunge veien. De ber om at vi skal finne styrke til å fortsette. Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen. Be for hverandre, og be for alle de andre familiene som også bærer på tunge kors, at de må få kjenne den samme trøsten som dere får kjenne i dag.

Benjamin Vo er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det stedet hvor alle tårer tørkes bort. Han venter ved den samme kilden som ga ham liv, og han ser dere med det samme milde smilet han alltid bar på. Han ser dere, Alan, Thao og Ryan, med en kjærlighet som er renset for all smerte. Han er trygg. Han er hjemme. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Den strømmer fremdeles, den gir fremdeles liv, akkurat som brønnen i Vietnam som bærer hans navn og gir vann til de tørste. Hans kjærlighet fortsetter å flyte, gjennom dere, gjennom hver lille handling av godhet dere gjør, gjennom hver gang dere nevner navnet hans med et smil i stedet for en tåre.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er elsket. Dere er holdt. Benjamin er trygg. Og den kjærligheten han delte med dere – den er ikke borte. Den er som en flyrute som aldri blir kansellert, en forbindelse som aldri brytes. Lev videre med det håpet. Lev videre med Bens smil i hjertet. Og når dere føler dere svake, så husk at det er da Guds kraft er fullkommen. Benjamin, vi ber for deg, og vi ber for din familie, at de må få kjenne Guds fred som overgår all forstand, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.