Fredag i den tjuefjerde uken i det alminnelige kirkeår

Se for dere en flyplass tidlig en morgen. Det er en egen stillhet før kaoset starter, en forventning i luften. Lysene blinker på rullebanen, og et fly står parkert, klart til å ta av. Ben elsket dette. Han elsket alt ved det – logikken i hvordan maskiner hever seg mot skyene, presisjonen i ruten, drømmen om det som ligger på den andre siden. Han så verden ikke bare som den var, men som noe man kunne utforske, bygge og forstå. Benjamin Vo var en gutt som alltid så fremover, mot neste destinasjon, med en nysgjerrighet som aldri hvilte.

I dagens første lesning skriver Paulus til korinterne med en intensitet som skjærer gjennom all tvil. Han snakker om oppstandelsen. Han sier: «Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.» Førstegrøden. Det er et bilde på det første tegnet på en innhøsting som skal følge. Det er ikke bare en teologisk påstand; det er et løfte om at det som er sådd i jorden, ikke er tapt, men forvandlet. Det er en garanti for at livet ikke ender i en blindvei, men åpner seg mot en evighet.

Det har nå gått tre måneder siden Benjamin gikk hjem til Gud. Tre måneder hvor stillheten i hjemmet deres, Alan og Thao, har vært en konstant, tung ledsager. Dere bærer på et savn som ikke kan beskrives med menneskelige ord, et savn som gjør at hver dag føles som en kamp for å finne fotfeste. Jeg vet at dere i de stille timene, når natten faller på og huset føles altfor tomt, kan bli hjemsøkt av spørsmål som ikke gir fred. Dere ser tilbake på de siste årene, på hver dag, hver avgjørelse, hver behandling, og den hviskende stemmen kommer: 'Var det noe jeg oversett? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Var det min feil?'

Jeg vil si dette til dere i dag, med en fasthet som er forankret i Kirkens tro og i Guds uendelige barmhjertighet: Den stemmen er ikke fra Gud. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Dere har ikke feilet. Dere har elsket Benjamin med en kjærlighet som var så ren, så altomfattende, at den ikke kan måles i menneskelige feil. Dere har holdt ham, båret ham, og elsket ham gjennom hver eneste dag. Legg ned den tunge steinen av skyld. Dere er frie. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Ben. Benjamin var ikke et uferdig prosjekt; han var en gave, ferdig formet av Guds kjærlighet, og nå er han returnert til sin Kilde. Noen sorger kommer rett og slett til oss, uavhengig av vår vaktsomhet eller vår omsorg. Ingen menneskelig kraft kunne ha endret det som skjedde. Dere er frie fra den byrden.

Se på dagens evangelium. Jesus reiser fra by til by, og med ham følger en gruppe kvinner – Maria Magdalena, Johanna, Susanna. De følger ham, ikke fordi de har alle svarene, men fordi de har erfart hans helbredende kraft. De tjener ham av sine egne midler. De er med ham i hans vandring. Det er et bilde på et fellesskap som ikke brytes, selv når veien går mot det ukjente. De er knyttet til Jesus, og i ham er de knyttet til hverandre.

Benjamin var en gutt som forsto verdien av å være knyttet til andre. Husker dere da han, bare femten år gammel, i sin dype godhet ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William som slet med sin helse? Han trengte aldri å knuse den sparebøssen; det var ikke nødvendig, for hjelpen fantes alt. Men selve tilbudet – at en ung gutt uoppfordret var villig til å gi alt han eide for å hjelpe en som led – avslører hvem Benjamin var helt i dypet av sin sjel. Han var en som speilet Guds egen grenseløse sjenerøsitet. Han bar ikke på krav eller beregning; han bar på en godhet som bare ville andre vel.

Ryan, du som er Bens bror. Du bærer med deg et savn som ingen andre kan måle. Du er hans beste venn, og du er den som kjenner tomrommet best. Men husk at Ben ikke er borte fra ditt liv. Når du fortsetter å leve, når du arbeider med dine egne drømmer, når du viser godhet mot en venn – da bærer du videre en flik av det lyset som Benjamin var. Du skal ikke leve i skyggen av hans fravær, men i lyset av hans nærvær. Han er med deg. Han er din største heiagjeng, nå fra en høyde hvor han ser alt klarere enn noen gang før. Han ser deg, han er stolt av deg, og han venter på deg.

Paulus minner oss om at hvis Kristus ikke er oppstått, er vår tro forgjeves. Men han konkluderer med det store 'Men'. 'Men nå er Kristus stått opp.' Dette 'men' er det viktigste ordet i kristen tro. Det er det ordet som snur sorgen til håp. Det er det ordet som gjør at vi kan se på et fly som letter, eller på en gutt som drømmer om 'con chim airlines', og vite at disse drømmene ikke ender i støvet. De blir løftet opp i Guds evige lys.

Benjamin er ikke lenger begrenset av tid, av sykdom, av logikkens grenser. Han er i den evige hvile, i det himmelske festmåltid. Og fra det stedet strømmer Guds kjærlighet tilbake til dere. Det er en kjærlighet som heler, som trøster, og som gir styrke til å ta det neste steget.

Så hva skal dere bære med dere ut av denne kirken i dag? Ikke en forklaring på 'hvorfor', for det finnes ingen menneskelig forklaring som kan mette hjertets sult. Men bær med dere vissheten om at dere er holdt. Dere er ikke alene. Når mørket kommer, når savnet biter, så husk Bens smil. Husk hans vilje til å prøve. Og gjør det samme: Prøv å leve, prøv å elske, prøv å være gode, selv når det føles som om dere bare har smuler igjen. Gjør en liten, stille handling av godhet i hans navn. Gjør det i det skjulte, slik Ben var villig til å gi sin sparebøsse uten å kreve anerkjennelse. Slik lar dere hans kjærlighet fortsette å strømme som en elv av levende vann.

Benjamin Vo, du vår kjære gutt. Du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Du er nå hos Faderen, og du er trygg. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.