Den 32. søndag i det alminnelige kirkeår

Det finnes et bilde, en av de mange stille skattene i albumene deres, som viser Benjamin og Ryan sittende ved siden av hverandre på toppen av en lysende oransje sklie. De har armene rundt hverandre, de smiler med hele ansiktet, og de ser ut som om de er klare til å erobre verden, eller i det minste klare til å suse ned mot bakken med vinden i håret. Det er et bilde av ren, uforfalsket glede – et øyeblikk der verden føltes som et trygt sted, der det viktigste i livet var å være sammen, å dele en latter, å være en del av hverandres verden. Benjamin ser inn i kameraet med det samme våkne blikket han hadde når han diskuterte skyinfrastruktur eller drømte om 'con chim airlines'. Han var en gutt som forsto, lenge før mange andre, at den største styrken vi har, ikke ligger i hva vi oppnår, men i hvem vi elsker.

I dagens evangelium forteller Jesus oss en lignelse om ti brudepiker som venter på brudgommen. Fem var kloke, og fem var uforstandige. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ingen olje. De kloke tok med seg krukker med olje sammen med lampene. Da brudgommen ble forsinket, sovnet de alle sammen. Men ved midnatt kom ropet: 'Brudgommen kommer! Gå ut og møt ham!'

Vi lever ofte som om vi har all verdens tid. Vi planlegger for neste år, for ti år frem i tid, for en fremtid der alt skal falle på plass. Men midnattstimen – det øyeblikket da livet endrer seg for alltid, da døren lukkes eller åpnes – kommer ofte uventet. Hva er denne 'oljen' som Jesus snakker om? Det er ikke noe man kan kjøpe i siste liten. Det er ikke noe man kan låne av andre når krisen rammer. Oljen er den indre beredskapen, den dype tilliten til Gud som er bygget opp gjennom daglige, små handlinger av tro og kjærlighet. Det er den trofastheten Benjamin viste da han, bare tolv år gammel, tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han trengte ikke å knuse den, han trengte ikke å tømme den – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er beviset på en sjel som var fylt med Guds olje.

Jeg vet at det har gått fire måneder siden 13. juni. Jeg vet at for dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, føles fraværet av Ben som et rom som aldri blir helt fylt. Det er en smerte som ikke er en tanke, men en fysisk virkelighet – som en tom stol, som en stemme som mangler i gangen, som en stillhet der det før var liv og glede. Det er lov å kjenne på denne smerten. Det er lov å spørre hvorfor, og det er lov å føle at verden har mistet en del av sitt lys. Men jeg ber dere, i Jesu navn: Ikke la sorgen bli en anklager. Mange foreldre som har mistet et barn, bærer på en skjult byrde av selvbebreidelse. De tenker på alt de kunne ha gjort, alt de kunne ha sett, alle de «hva hvis»-spørsmålene som hjemsøker nettene. Jeg sier dere dette med all den tyngde og ømhet jeg kan mønstre: Dere har ingenting å bebreide dere selv for. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Dere var den trygge havnen, den ubetingede kjærligheten, den klippen Benjamin trengte. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen medisinsk innsikt kunne ha forutsett det som rammet ham. Dere er uskyldige i denne smerten. Dere er frie til å sørge uten å bære skyldens tunge stein. Gud har ikke sendt dette, og han holder dere ikke ansvarlige for det som var utenfor deres kontroll.

Visdommens bok sier i dag: 'Visdommen er strålende og visner ikke, den er lett å skue for dem som elsker den, og å finne for dem som søker den.' Benjamin var en som søkte. Han søkte kunnskap, han søkte forståelse, han søkte å bygge noe som varte. Han hadde en briljant nysgjerrighet. Men han hadde også visdommen som ligger i det å elske. Han var ikke en som holdt seg for seg selv. Han var en som delte. Når han så opp på flyene, når han kodet sine spill, så var det en søken etter noe som var større enn ham selv. Og nå, i Guds lys, er han ikke lenger den som må lete. Han har funnet det han søkte.

Paulus minner oss i dag om at vi ikke skal sørge som de som ikke har noe håp. 'For hvis vi tror at Jesus døde og sto opp igjen, så skal Gud ved Jesus også føre dem som har sovnet inn, sammen med ham.' Dette er ikke en trøst for å døyve smerten, men et løfte om en fremtid. Benjamin er ikke borte. Han er bare gått i forveien til det bryllupet som aldri tar slutt. Han er i den 'Banquet of Heaven' som dere så vakkert beskriver.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er stille i huset. Jeg vet at savnet etter broren din kan føles som en vegg du ikke kan klatre over. Men husk: Benjamin er ikke borte. Du bærer hans nysgjerrighet i deg. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så er det en del av den samme ånden som Benjamin hadde. Du er ikke alene. Du har en familie som elsker deg, og du har en storebror som nå ser alt klart i Guds lys. Lev for ham, ja, men lev også for deg selv. Vær den fantastiske gutten du er. Benjamin er stolt av deg. Han er din største heiagjeng i himmelen.

Benjamin var en gutt som alltid var klar. Han var klar for eventyr, klar for å lære, klar for å gi. Han var som den kloke brudepiken som hadde oljen sin klar. Og selv om han ble kalt hjem altfor tidlig, så var hans lampe tent. Han hadde ikke noe uoppgjort med Gud. Han hadde ikke noe uoppgjort med dere. Han var, som han sa til pappa i drømmen, en som besto alle prøver. Han er trygg.

Når dere i dag ber, så ikke be som om dere må overbevise en motvillig Gud. Be som barn som kommer til sin far. Be om styrke til å bære hver dag, ett skritt av gangen. Dere er kalt til å være Guds barn, med alle deres sår, med hele deres savn. Dere er ikke kalt til å prestere i sorgen, ikke kalt til å vise en fasade av styrke for verden. Dere er kalt til å være Guds barn. Benjamin var aldri redd for å være seg selv. Han var ikke redd for å vise at han var glad, ikke redd for å gråte, ikke redd for å elske. Han var kledd i Kristus. Det er denne friheten dere er kalt til.

Dere får lov til å være sårbare, dere får lov til å gråte, og dere får lov til å finne glede i de små tingene igjen – i en kopp kaffe, i et smil fra Ryan, i et minne om Benjamin som får dere til å le, selv gjennom tårene. Skylden er borte. Sorgen er dyp, men håpet er sterkere. Benjamin Vo er trygg. Han er i Guds lys. Han venter ved den porten der ingen tårer lenger renner, og han ser på dere med den samme stoltheten og kjærligheten som han alltid bar i hjertet.

Gå ut i dag med hodet hevet. Ta på dere troens skjold og fredens sko. Dere er elsket, dere er holdt, og dere vil aldri bli forlatt. Herren er nær hos dem som har et knust hjerte. Han drar oss opp av brønnen. Han holder oss fast når vi ikke kan stå selv. Og en dag, i det evige lyset, skal vi forstå alt. Frem til da, la oss leve i den kjærligheten som aldri tar slutt. Hver gang dere viser godhet mot en fremmed, hver gang dere deler et smil eller hjelper en som lider – slik Ben alltid ønsket å gjøre – så lever hans ånd videre. Dere er ikke alene i sorgen, og dere er aldri forlatt av Ham som er vårt lys og vår frelse.

Ta med dere dette hjem i dag: Benjamin er ikke et uferdig kapittel. Han er et mesterverk av Guds kjærlighet, fullført i hans nåde. Dere har gitt ham alt dere hadde, og Gud har tatt imot ham med åpne armer. Hold fast ved håpet. Hold fast ved hverandre. Og husk at hver gang dere ser opp mot himmelen og ser et fly passere, så er det en hilsen fra en gutt som nå flyr i Guds uendelige fred. Amen.