Minnefest for den hellige Karl Borromeo, biskop

Det finnes et bilde, en av de mange små skattene i albumene deres, som viser Benjamin og lillebroren Ryan sittende inne i en glasskabin på et pariserhjul, høyt over byen. De har på seg matchende hvite t-skjorter med små mat-ikoner trykt på, og de holder stolt de klare posene fra Cupnoodles-museet. Bak dem ser vi byens horisont og de skarpe, rosa linjene fra berg-og-dal-banen. Det er et bilde av ren, uforfalsket glede – et øyeblikk der verden føltes stor, trygg og full av muligheter. Benjamin sitter der, med det samme våkne blikket han hadde når han diskuterte skyinfrastruktur eller drømte om 'con chim airlines'. Han var en gutt som alltid så oppover, alltid fremover, alltid mot det neste store prosjektet eller den neste horisonten.

I dagens evangelium snakker Jesus til oss med ord som kan virke urovekkende, nesten harde: 'Hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner kostnadene?' Han snakker om å renonsere på alt, om å bære sitt kors, om å ikke begynne på et verk man ikke har krefter til å fullføre. Vi lever i en verden som ofte ler av dem som 'begynte å bygge, men ikke hadde evne til å fullføre'. Vi måler suksess i resultater, i ferdige prosjekter, i det vi kan se og ta på. Men hva når livet selv føles som et uferdig tårn? Hva når et ungt liv, fullt av briljante ideer og fremtidsplaner, blir avbrutt? Hva når vi står midt i en sorg som føles som om den aldri vil ta slutt?

La oss stanse ved denne tanken om 'kostnaden'. Da Benjamin var femten, hadde han allerede bygget mer i sitt hjerte enn mange gjør på et helt liv. Han hadde bygget broer av empati. Dere fortalte meg om den gangen han, bare tolv år gammel, kom til dere og tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han knuste den aldri, han tømte den aldri – det var ikke nødvendig – men selve tilbudet, den rene, uforfalskede viljen hos en gutt til å overlevere alt han eide for å hjelpe en som led, er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forsto kostnaden ved kjærlighet, og han var villig til å betale den. Han var ikke en som holdt tilbake.

Dere, Alan og Thao, bærer på en smerte som er dypere enn ord. Det har gått fire måneder siden 13. juni, og jeg vet at dere ofte spør dere selv: 'Hvorfor ble det slik? Hvorfor ble tårnet stående uferdig?' Dere bærer på en stein av selvbebreidelse, en tanke om at dere kanskje kunne ha gjort noe annerledes, sett noe tidligere, beskyttet ham bedre. Jeg ber dere, i Jesu navn: Legg ned den steinen. Den tilhører ikke dere. Gud anklager dere ikke. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Det finnes ikke én feil i den kjærligheten dere gav Benjamin. Dere var hans trygge havn, hans klippe, hans alt. Ingen menneskelig årvåkenhet kunne ha forutsett det som rammet ham. Dere er uskyldige i denne smerten. Dere er frie til å sørge uten å anklage dere selv. Gud krever ikke at dere skal bære den byrden.

Paulus skriver til filipperne i dag: 'Gud er den som virker i dere, både å ville og å gjøre det som er etter hans gode vilje.' Dette er nøkkelen. Vårt liv er ikke bare et menneskelig prosjekt; det er Guds verk. Når Jesus snakker om å beregne kostnaden, snakker han ikke om at vi skal klare alt selv. Han snakker om å erkjenne at vi trenger ham. Benjamin var en gutt som forsto dette. Han var en 'lysende stjerne i verden', slik Paulus beskriver det. Han skinte med en nysgjerrighet og en godhet som ikke kom fra ham selv alene, men fra Guds nåde som strømmet gjennom ham. Han var en som 'holdt fast på livets ord'.

Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er stille i huset. Jeg vet at savnet etter broren din kan føles som en vegg du ikke kan klatre over. Men husk: Benjamin er ikke borte. Han er bare gått i forveien. Du bærer hans nysgjerrighet i deg. Når du lærer noe nytt, når du bygger noe, når du ser ut mot horisonten, så er det en del av den samme ånden som Benjamin hadde. Du er ikke alene. Du har en familie som elsker deg, og du har en storebror som nå ser alt klart i Guds lys. Lev for ham, ja, men lev også for deg selv. Vær den fantastiske gutten du er. Benjamin er stolt av deg.

Det er en dyrebar sannhet at Gud aldri lar noe av den kjærligheten vi gir, gå til spille. Benjamin ønsket å skape, han ønsket å fly, han ønsket å hjelpe. Alt dette er nå tatt opp i Guds evige 'Banquet of Heaven'. Han er ikke en som 'begynte å bygge, men ikke hadde ressurser til å fullføre'. Han har fullført sitt løp. Han har nådd destinasjonen. Han ser nå den skjønnheten han bare ante konturene av da han så ut av flyvinduet eller studerte stjernene.

Når dere våkner om morgenen, når savnet skyller over dere, så husk at dere ikke er alene. Dere er ikke bare etterlatte; dere er foreldre til en sønn som nå er hos Gud. Det er et bånd som døden ikke kan bryte. Benjamin er en del av den levende kirken. Han ber for dere. Han ber for legene, for forskerne, for alle som leter etter svar på sykdommens mysterier, og han ber for alle familier som går denne tunge veien. Han er deres forbønn i himmelen.

Og husk drømmen, pappa, der Benjamin sa: 'Ba ơi, test nào con cũng qua hết' – 'Pappa, jeg har bestått alle testene.' Han er trygg. Han er godkjent. Han venter på dere i det lyset hvor alle tårer blir tørket bort. Dere trenger ikke å være sterke hele tiden. Det er nok at dere er Guds barn. Det er nok at dere kommer til ham med deres knuste hjerter og sier: 'Herre, jeg kan ikke mer.' Da er det Han som bærer dere.

I dag, når dere går ut herfra, ta med dere dette: Benjamin er ikke et uferdig prosjekt. Han er et mesterverk av Guds kjærlighet, fullført i hans nåde. Dere har gitt ham alt dere hadde, og Gud har tatt imot ham med åpne armer. Hold fast ved håpet. Hold fast ved hverandre. Og husk at hver gang dere viser godhet mot en fremmed, hver gang dere deler et smil eller hjelper en som lider, så lever Benjamins ånd videre. Dere er ikke alene i sorgen, og dere er aldri forlatt av Ham som er vårt lys og vår frelse. Amen.