I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Nåde og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus være med dere alle.
Herre, du som søker den som er villfarende, miskunne deg over oss. Kristus, du som kaller oss ut av mørket til ditt underfulle lys, miskunne deg over oss. Herre, du som gir liv til dem som stoler på deg, miskunne deg over oss.
Det finnes dager da veien foran oss virker stengt. Vi kjenner det så altfor godt, den følelsen av å stå ved veikanten, lik den blinde mannen i Jeriko som hørte folkemengden passere, men som ikke kunne se hvor de gikk. Han satt der i mørket, omgitt av støy og stemmer, helt til han fikk høre de ordene som forandret alt: «Jesus fra Nazareth går forbi.»
Tenk på det øyeblikket. Mannen satt ikke og ventet på at Jesus skulle komme bort til ham; han visste at dette kanskje var hans eneste sjanse. Han ropte ut med en kraft som skar gjennom all larmen fra menneskene som forsøkte å stagge ham: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, ba him om å tie. De ville ha ro i rekkene, de ville ha orden. Men han ropte bare desto høyere. Han holdt ikke igjen. Han la hele sitt hjerte og all sin nød inn i det ene ropet.
Når vi ser tilbake på Benjamin, på den reisen han fikk her på jorden, så gjenkjenner vi den samme urokkelige viljen til å prøve. For Benjamin var en gutt som trodde på at «å prøve er alt som betyr noe». Enten han sto på badmintonbanen eller ga seg i kast med komplekse systemer, holdt han aldri igjen. Han bar på en enestående nysgjerrighet og et lyst sinde som aldri lot seg kue av hvor vanskelig oppgaven kunne virke. Og selv om han nå har gått foran oss til Faderen, er det som om det milde, kloke smilet hans fremdeles følger dere i hverdagen.
Det har nå gått rundt fem måneder siden den trettende juni. Jeg vet at for dere, Alan og Thao, og for deg, Ryan, kan det av og til føles som om dere står igjen ved veikanten mens verden haster videre. Stillheten i huset har en tyngde som ingen ord kan måle seg med. Sorgen er ikke en forbikjørende byge; den er et landskap man må lære seg å leve i, skritt for skritt, når dagene kjennes lange og tomrommet etter en sønn og en bror verker i brystet.
Og jeg vet at mange av dere, i de stille nattetimene, bærer på en annen bør – den vonde, hviskende stemmen i mørket som spør: «Kunne jeg gjort noe mer? Var det noe jeg overså?» Jeg vil si dette til dere med all den klarhet og kjærlighet som finnes i Guds navn: Dere har ingenting å bebreide dere selv for. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen kjærlighet i verden kunne ha holdt tilbake det som rammet Benjamin. Dere var hans trygge havn, hans faste klippe, den verden av varme han trengte. Legg ned den tunge steinen. Dere er uskyldige, og Gud anklager dere ikke. Han vet hvor høyt dere elsket ham, og han holder dere fast i akkurat den samme omsorgen som Benjamin nå hviler i.
I dagens første lesning, i Åpenbaringsboken, hører vi om lampestakene av gull og om menigheten i Efesos. Herren roser deres gjerninger, deres tretthet og deres utholdenhet. Men han gir dem også en alvorlig påminnelse: «Du har mistet din første kjærlighet.» Det er så lett å la hverdagens strid, tretthet og smerte slokke den levende ilden i oss. Sorgen kan gjøre oss stive, den kan få oss til å lukke hjertet for å beskytte oss mot mer smerte. Men Jesus kaller oss alltid tilbake. Han ber oss om å minnes, om å vende om til den levende tilliten.
Tenk på den kjærligheten som Benjamin selv viste da han, bare femten år gammel, uoppfordret fortalte at han ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William som slet med helsen. Han trengte ikke å knuse den – det var ikke nødvendig, for hjelpen fantes der likevel – men selve viljen, det rene og uegennyttige hjertet hos en gutt som var villig til å gi alt han eide for en annen, er et levende bilde på Guds rike midt i vår hverdag.
Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det kan føles ensomt uten storebroren din. Jeg vet at du savner den som delte reisene, latteren og øyeblikkene med deg. Men husk at båndet mellom dere ikke brytes av døden. Du bærer med deg den samme godheten og den samme nysgjerrigheten. Vær den fantastiske gutten du er. Benjamin heier på deg fra himmelen, fri for alt som var tungt, som din aller beste venn.
Når Jesus stanser opp for den blinde mannen i Jeriko, stiller han ett enkelt, direkte spørsmål: «Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?» Det er et spørsmål som også rettes til oss i dag. Mannen svarer uten å nøle: «Herre, at jeg må få synet igjen.» Han ber om lys. Og Jesus sier: «Få synet igjen! Din tro har frelst deg.»
Vi trenger det samme lyset i vår sorg. Vi trenger å se at livet ikke ender i graven, men at Benjamin nå er båret inn i Guds evige lys, der han får lede sine drømmer videre i en fred vi bare kan anene. Han er trygg. Han er fri.
Gå ut i denne dagen med dette i tankene. Dere trenger ikke å ha alle svarene. Det holder å ta ett lite skritt av gangen, å vite at dere er elsket, og at kjærligheten aldri dør. Hver gang dere kjenner et mildt vindpust, eller ser et fly gli over himmelen, så minn dere selv på at Ben hviler i Guds uendelige favn. Hold fast ved hverandre, hold fast ved håpet, og vit at dere aldri er alene. Herren er nær hos dem som har et knust hjerte, og han reiser dem opp. Amen.
For the intentions entrusted to Ben on our prayer wall:
At the Savior’s command and formed by divine teaching, we dare to say:
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
Må den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Gå i fred og ta vare på hverandre.
✝ Den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen (+) og Den hellige ånd. Amen.