I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Må Guds fred, han som er universets konge og vår gode hyrde, være med dere alle.
Herre, du som søker de bortkomne, miskunn deg over oss. Kristus, du som binder opp de sårede, miskunn deg over oss. Herre, du som er vår hyrde og vår konge, miskunn deg over oss.
Det finnes et bilde av Benjamin, tatt på en av de mange reisene dere foretok som en familie. Han står der, kanskje fjorten år gammel, med et blikk som er rettet mot horisonten. Det er ikke bare et bilde av en gutt på tur; det er et bilde av en sjel som var i ferd med å oppdage verden. Dere husker sikkert hvordan han alltid var den som ville se litt lenger, forstå litt mer. Han var en gutt som ikke bare så på flyene som steg opp fra rullebanen; han så på dem med en ingeniørs blikk, han drømte om 'con chim airlines', han ville forstå mekanikken i det som løfter oss mot skyene. Det var en nysgjerrighet som var like naturlig for ham som det å puste. Men i dag, på denne høytiden for Kristus, universets konge, ønsker jeg at vi skal rette blikket mot et annet bilde. Ikke et bilde av en gutt som ser mot horisonten, men et bilde av en Konge som bøyer seg ned for å vaske støvet av føttene våre.
I dagens lesning fra profeten Esekiel sier Gud: 'Jeg selv skal lete etter mine får og ta meg av dem.' Tenk på det. Universets Konge, han som holder galaksene i sin hånd, er ikke en fjern hersker som sitter på en trone av gull. Han er en Hyrde. Han går ut i det mørke og skyfulle været for å finne den som har gått seg vill. Han sier: 'Den bortkomne vil jeg lete etter, den som har gått seg vill, vil jeg føre tilbake, den skadde vil jeg forbinde, den syke vil jeg styrke.' Dette er ikke bare ord fra en gammel bok; dette er selve pulsen i vårt håp. Det er løftet om at ingen av oss, uansett hvor mørkt det føles, noen gang er utenfor rekkevidden av Guds omsorg.
Jeg vet, Alan og Thao, at det nå har gått fem måneder siden den 13. juni. Jeg vet at stillheten i hjemmet deres, den som en gang var fylt av lyden av tastaturer, latter og drømmer om fremtiden, nå kan føles som en vegg. Jeg vet at savnet etter Benjamin, etter måten han alltid var der – den milde, nysgjerrige gutten som ville dele alt han hadde – av og til kan føles som om den skal fortære dere. Og jeg vet, fordi jeg har sittet i mange slike samtaler, at det finnes en stemme som hvisker i nattemørket: 'Hva hvis? Hva om jeg hadde lagt merke til noe? Kunne jeg gjort mer?'
La meg si dette til dere i dag, med all den tyngden og kjærligheten jeg kan mønstre: Legg den steinen fra dere. Sykdom er aldri en straff, og det er aldri foreldrenes feil. Ingen menneskelig årvåkenhet, ingen omsorg i verden, kunne ha forhindret det som rammet Benjamin. Dere var hans trygge havn, den kjærligheten han trengte for å kunne være den strålende gutten han var. Gud anklager dere ikke. Dere må ikke anklage dere selv. Dere har elsket ham med en kjærlighet som ikke tar slutt. Når dere føler at dere har sviktet, må dere minne dere selv på at dere ga ham alt. Dere ga ham et hjem, dere ga ham verden, og dere ga ham deres hjerter. Det er nok. Sykdom er en del av en fallen verden, men den har aldri, ikke ett sekund, vært et tegn på Guds manglende kjærlighet til dere eller til Benjamin.
I evangeliet i dag beskriver Jesus den store dommedag. Det er et bilde som ofte kan virke skremmende, men se hva det egentlig handler om. Det handler om hvem vi har sett i de små, i de sultne, i de syke, i de som er i fengsel. 'Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.' Benjamin forsto dette på sitt eget, dype vis. Husker dere da han, bare femten år gammel, uoppfordret sa til dere at han ville gi hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han trengte ikke å knuse den, han trengte ikke å tømme den, men selve tilbudet – det rene hjertet som var villig til å gi alt det eide for en annen – er et ekko av Guds egen raushet. Det var ikke en handling av en gutt som hadde mye, men av en sjel som forsto at kjærlighet er den eneste valutaen som virkelig betyr noe. Benjamin var ikke bare en gutt som drømte om fly; han var en gutt som allerede hadde lært å fly med hjertet.
Ryan, min kjære gutt, jeg vet at det er dager hvor du føler deg alene. Jeg vet at det er dager hvor du skulle ønske at du kunne dele en vits eller en idé med storebroren din. Men husk at du bærer Benjamin i deg. Du bærer hans nysgjerrighet, hans godhet, hans måte å se verden på. Når du koder, når du drømmer, når du ser opp mot himmelen og ser et fly, så vit at han heier på deg. Du er ikke alene. Du er en del av den samme kjærligheten som Benjamin nå hviler i. Og husk at du alltid har et fellesskap her som bærer deg.
Paulus skriver til korinterne: 'For liksom alle dør i Adam, skal alle få liv ved Kristus.' Dette er universets Konge. Han er ikke en konge som krever liv; han er en Konge som gir liv. Han har beseiret den siste fienden, døden. Det betyr at Benjamin ikke er borte. Han er ikke 'et sted langt borte'. Han er i Ham som er selve Livet. Når dere føler savnet, når dere føler at dere ikke orker mer, så husk at dere er en del av den samme flokken som Hyrden selv passer på. Han kjenner hvert navn. Han kjenner hver tåre dere har felt. Han kjenner Benjamin.
Det er en vakker tanke at Benjamin nå er en del av denne 'Banquet of Heaven'. Han som elsket å utforske verden, som elsket å se nye steder, har nå nådd det endelige målet. Han hviler i Guds nærhet. Og husk hva pappa fortalte om drømmen, der Benjamin sa: 'Ikke noe problem, jeg skal følge med på dere.' Det var ikke bare en drøm. Det var en påminnelse om at kjærligheten aldri dør. Den bare endrer form. Benjamin følger med på dere, ikke med bekymring, men med den samme kjærligheten han alltid hadde.
Vi lever i en verden som ofte er forvirret, en verden som trenger hyrder. Dere har vist hva det vil si å være hyrder for hverandre. Den brønnen i Cà Mau, den 'Well of Love' som bærer hans navn, er et tegn på at kjærligheten hans fremdeles flyter, fremdeles gir liv, fremdeles vasker bort tørst. Det er det som skjer når vi gir oss selv til Gud: Vårt liv, selv når det virker kort, blir en kilde for andre. Benjamin Vo var ikke bare en gutt; han var en gave. Og den gaven er ikke tatt fra dere; den er bare forvaltet av Gud nå.
Når dere går ut døren i dag, ta med dere dette: Dere trenger ikke å være sterke hele tiden. Det holder at dere er her. Det holder at dere puster. Det holder at dere elsker. Benjamin er trygg, og dere er holdt av den samme Gud som skapte alt. Han er ved 'Banquet of Heaven', og han venter på dere med det samme smilet dere alltid har elsket. Ikke la sorgen stenge dere inne. La den heller bli en døråpner til å se at Guds løfter er sanne. Hold fast ved hverandre, hold fast ved håpet, og vit at dere aldri er alene. Herren er nær hos dem som har et knust hjerte, og han reiser dem opp. Amen.
For the intentions entrusted to Ben on our prayer wall:
At the Savior’s command and formed by divine teaching, we dare to say:
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
Må Herren velsigne dere og bevare dere, la sitt ansikt lyse over dere og gi dere sin fred. I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Amen.
✝ Den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen (+) og Den hellige ånd. Amen.