I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Måtte Guds fred og Kristi kjærlighet være med dere alle når vi samles for å ære Herren og minnes Benjamin.
Herre, se til oss i din miskunn. Kristus, helbred våre knuste hjerter. Herre, gi oss ditt levende håp.
Se for deg en slette. Det er helt stille der. Ingen fuglesang, ingen vind som suser i trærne, bare en uendelig utstrekning av tørre, hvite ben. De ligger der, bleket av solen, spredt utover som et kart over et tapt håp. Det er dette bildet profeten Esekiel får se i dagens første lesning. Han blir ført ut av Ånden og satt midt på denne sletten. Og Herren stiller ham det spørsmålet som alle som har mistet noen, har stilt i sitt stille sinn: «Menneskesønn, kan disse bena bli levende igjen?»
Det er et spørsmål som ikke bare handler om biologi, men om selve meningen med tilværelsen. Kan det som er dødt, få liv? Kan det som er knust, bli helt? Kan tomrommet etter en elsket sønn og bror noen gang fylles med noe annet enn savn? Esekiel svarer med den dypeste ydmykhet: «Herre Gud, det vet bare du.»
I dag har det gått nøyaktig ni uker siden Benjamin Vo forlot oss. Ni uker. For noen kan det virke som en evighet; for Alan, Thao og Ryan føles det kanskje som om tiden har stått stille siden den 13. juni. Ni uker er den tiden da stillheten i huset begynner å få en egen tyngde. Den første akutte lammelsen har kanskje lagt seg, men nå kommer den lange, tørre hverdagen – sletten med de tørre bena – hvor man ser på de tomme skoene, den ubrukte datamaskinen, og kjenner på en tørst som ingen jordisk drikke kan slukke.
Esekiel beskriver bena som «svært tørre». Det er en ærlig beskrivelse av sorg. Sorg er ikke alltid tårevåt og dramatisk; ofte er den nettopp tørr. Den tørker ut gleden, den tørker ut motivasjonen, den gjør at fremtiden ser ut som en ørken. «Vårt håp er borte, vi er fortapt,» sier folket i lesningen. Det er sannheten vi må tørre å si høyt før vi kan finne trøst. Vi må anerkjenne at døden er en fiende, at det gjør vondt, og at det føles urettferdig når en gutt på femten år, en gutt som Benjamin, blir tatt bort.
Men legg merke til hva Gud gjør. Han ber ikke Esekiel om å utføre et mirakel selv. Han ber ham om å *profetere*. Han ber ham om å tale til Ånden. «Kom fra de fire vindretninger, du Ånd, og blås på disse drepte, så de blir levende.»
Dette ordet for «Ånd» på hebraisk er *Ruah*. Det betyr også «pust» eller «vind». Det er Guds egen pust. Og det er denne pusten som er bindeleddet til dagens evangelium. Når Jesus blir spurt om hva som er det største budet, svarer han ikke med en teknisk regel eller en kald lov. Han svarer med kjærlighet. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte ... og din neste som deg selv.»
Kjærligheten er Guds *Ruah*. Kjærligheten er den pusten som gir kjøtt på bena og liv i en død kropp. Uten kjærlighet er vi bare tørre ben, uansett hvor mye vi puster biologisk. Men med kjærlighet dør vi aldri helt, for kjærligheten er av Gud, og Gud er evig.
Når jeg tenker på Benjamin og det livet han levde i sine femten år, ser jeg en gutt som forsto dette instinktivt. Han var briljant, ja. Han kunne koding, han forsto sky-infrastruktur og komplekse matematiske formler som ville fått de fleste av oss til å gi opp. Men det som virkelig definerte Benjamin, var ikke hans IQ, men hans *Ruah* – hans ånd, hans evne til å elske.
Det finnes en historie om Ben som rommer hele evangeliet i en liten, hverdagslig handling. Det var da hans onkel William ble rammet av slag. Benjamin, som da bare var en ung gutt, gikk til foreldrene sine og tilbød dem hele sparebøssen sin. Han hadde ikke knust den, han hadde ikke tømt den ut på bordet ennå, men han kom med et oppriktig tilbud: «Ta alt jeg har, hvis det kan hjelpe onkel.»
I den lille guttekroppen banket et hjerte som allerede hadde forstått det største budet. Han elsket sin neste som seg selv – og i det øyeblikket var onkelen hans «neste». Han var villig til å gi slipp på sine egne små skatter, sine oppsparte midler, for å lindre andres nød. Det er dette som er å ha Guds pust i seg. Det er dette som gjør at Benjamin, selv ni uker etter sin død, ikke bare er et minne om «tørre ben», men en levende kilde til inspirasjon.
Det tilbudet om sparebøssen trengte aldri å bli realisert; onkelen hadde forsikring, og pengene ble stående. Men i Guds øyne er det viljen, hjertet og kjærligheten som teller. Jesus sier at hele loven og profetene hviler på disse to budene. Benjamin hvilte i dem. Han trengte ikke lange teologiske avhandlinger for å forstå hva livet handlet om. Han forsto det gjennom sin dype respekt for Alan og Thao, gjennom sitt vennskap med Ryan, og gjennom sin stille omsorg for dem som led.
Noen ganger, når vi står midt på sletten av sorg, kan vi begynne å lete etter grunner. Vi kan klandre oss selv. Vi kan lure på om vi burde sett noe før, om vi burde gjort noe annerledes, om Gud straffer oss. Til dere, Alan og Thao, og til alle som bærer på en slik tung stein i hjertet: Hør hva Jesus sa da han møtte den blindfødte mannen. Disiplene spurte: «Hvem har syndet, han eller hans foreldre?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet.»
Sykdom er ikke en straff. Tapet av Benjamin er ikke et resultat av noe dere gjorde eller ikke gjorde. Det er ingen vakt som kunne vært streng nok, ingen omsorg som kunne vært dypere enn den dere ga. Noen ganger skjer det uforståelige i denne brutte verden, utenfor menneskelig kontroll. Gud anklager dere ikke. Han står sammen med dere på sletten og gråter, akkurat som Jesus gråt ved Lasarus' grav. Han ønsker ikke å tynge dere med skyld, men å løfte dere opp med sin pust.
Benjamin er ikke lenger på sykehuset. Han er ikke lenger begrenset av en kropp som sviktet. Han er nå som de som sto opp i Esekiels syn – en del av en stor hær av lys. Han er i det himmelske selskap sammen med den hellige pave Pius X, som vi minnes i dag, og sammen med den unge salige Carlo Acutis, som han lignet så mye på. To gutter som begge elsket teknologi, men som elsket Gud og mennesker enda høyere.
I dagens salme sang vi: «De ropte til Herren i sin nød, og han fridde dem ut av deres trengsler.» Gud har ikke lovet oss et liv uten trengsler, men han har lovet å være der når vi roper. Han har lovet å lede oss på «en direkte vei». Noen ganger føles den veien veldig bratt og mørk, men den fører til «en by hvor de kunne bo» – det evige hjemmet.
Kjære Ryan, du som har mistet din beste venn og bror. Det er tungt å gå videre når den du pleide å le sammen med, ikke lenger er der for å ta en selfie eller dele et måltid. Men husk Benjamins ånd. Husk hvordan han smilte med regulering på tennene, hvordan han tøyset og lagde morsomme ansikter. Den gleden var hans gave til deg. Han ville at du skulle fortsette å leve, fortsette å lære, fortsette å være nysgjerrig på verden, akkurat som han var. Når du ser en Boeing 737 på himmelen, eller når du koder noe som fungerer, så er det Benjamin som smiler til deg gjennom den gleden.
Til dere alle som lytter, kanskje fra en annen del av verden, kanskje i en lignende sorg: Se på deres egne «sparebøsser». Ikke de med penger, men de med kjærlighet, tid og omsorg. Er dere villige til å tilby dem til noen som trenger det i dag? Det er den beste måten å ære Benjamin på. Hver gang vi viser godhet, hver gang vi velger kjærligheten fremfor bitterheten, så profeterer vi til Ånden. Da bringer vi liv inn i de tørre områdene av verden.
Benjamin Vo er hos Gud nå. Han har bestått alle tester, slik han sa i drømmen til sin far. Han puster fritt i den himmelske atmosfæren. Han passer på dere. Han er ikke lenger i graven; Gud har åpnet den og ført ham til det sanne Israels land, det evige riket.
La oss bære med oss dette i dag: Kjærligheten er ikke noe vi gjør for å få en belønning. Kjærligheten er selve livet. Benjamin ga oss et eksempel på en kjærlighet som var villig til å gi alt. La oss prøve å leve litt mer som ham.
Når dere går ut herfra i dag, så gjør én liten ting i kjærlighet som dere ikke hadde planlagt. Send en melding til noen som er ensom. Gi et smil til en fremmed. Eller bare si til dem du er glad i, at du elsker dem. La det være ditt svar til Gud på sletten av tørre ben. La det være din måte å si: «Ja, Herre, ved din kjærlighet kan disse bena bli levende.»
Fred være med Benjamin. Fred være med dere alle.
Amen.
For the intentions entrusted to Ben on our prayer wall:
At the Savior’s command and formed by divine teaching, we dare to say:
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
Måtte Herren velsigne oss, bevare oss fra alt ondt og føre oss til det evige liv. Gå i fred.
✝ Den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen (+) og Den hellige ånd. Amen.