Minnedag for den hellige Monika

Se for deg et vindu i mørket.

Det er sent på natt, og hele nabolaget ligger i dyp søvn. Gatene er tomme, bilene står parkert, og den kjølige natteluften har lagt seg over husene. Men i et av vinduene brenner det et svakt, gult lys. Bak ruten sitter en mor. Hun ser ikke på en skjerm, hun leser ikke en bok. Hun bare venter. Hun lytter etter lyden av skritt på grusen, lyden av en nøkkel i døren. Hun våker.

Dette bildet av den våkende moren er det mest konkrete bildet vi har på den hellige Monika, som vi minnes i Kirken i dag. I tiår etter tiår våket hun i bønnen. Hun sov ikke åndelig; hun holdt lampen brennende gjennom tårer og venting, mens hun ba for sin sønn, Augustin. Hennes våking var ikke preget av frykt for en tyv, men av en uendelig, utrettelig kjærlighet. Hun nektet å la mørket få det siste ordet. Hun visste at den som elsker, må være våken.

I dagens evangelium møter vi nettopp denne formaningen fra Jesus: «Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.»

La oss holde fast ved dette ene bildet i dag: *Å våke*. Å holde lyset brennende i mørket. Dette bildet går som en rød tråd gjennom hele vår liturgi, fra Monikas tårer til Jesu formaning, og helt inn i de dypeste rommene av våre egne liv akkurat nå.

For vi må tale sant før vi kan trøste. Det har nå gått omtrent to måneder siden den trettende juni. To måneder siden Benjamin Vo forlot denne verden. Den første tiden med sjokk og akutt lammelse har kanskje glidd over i en annen fase, men stillheten som har fulst, er nesten mer merkbar nå. August-dagene begynner å bli kortere. Kveldsmørket kommer litt tidligere for hver dag som går. Og i dette mørket sitter dere, Alan og Thao, og du, Ryan.

Sorgen har sin egen natt. Det er den tomme stolen på rommet hans. Det er de uferdige prosjektene, de kodene han skrev på GitHub, de drømmene om luftfart og flyselskaper som nå henger i luften som ubesvarte spørsmål. Det er den dype, fysiske smerten av å savne en sønn, en bror, en gutt som var så uendelig høyt elsket. Noen ganger kan sorgen føles som det Jesus beskriver i evangeliet – som en tyv som har brutt seg inn i huset om natten og stjålet det mest verdifulle dere eide. Det føles urettferdig. Det føles som om mørket har overveldet huset.

Men det er nettopp i dette mørket at evangeliet bryter inn. Ikke som en billig forklaring, ikke som et argument som skal fjerne smerten, men som et lys som tennes i et mørkt rom.

Sakte.

Uten støy.

Jesus sier ikke «våk» for å skremme oss. Han sier det fordi han vet at mørket har en tendens til å gjøre oss søvnige, til å få oss til å gi opp, til å lukke øynene og tenke at ingenting nytter lenger. Den dårlige tjeneren i lignelsen sier i sitt hjerte: «Min herre drøyer,» og så gir han opp. Han slutter å bry seg. Han lar huset forfalles.

Men den tro og kloke tjeneren holder ut. Han fortsetter å gjøre det han skal, selv når natten er lang. Han holder lampen brennende.

Paulus skriver til korinterne i dagens første lesning: «Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus. For i ham er dere blitt rike på alt...» Paulus minner oss om at selv i ventetiden, selv i det dype savnet mens vi venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg, er vi ikke tomme. Vi har blitt beriket.

Når vi ser på Benjamin Vos femten år på denne jorden, ser vi en gutt som var overmåte rik på Guds gaver. Han var en gutt med et ekstraordinært intellekt, en som forsto komplekse logiske systemer, matematikk og teknologi på et nivå som forbløffet alle rundt ham. Men hans største rikdom var ikke hans briljante hjerne. Det var hans milde, følsomme sjel. Han var en gutt som bar på en dyp empati.

Tenk på den historien som familien bærer med seg som en skatt: Da Benjamin var bare femten år gammel, og hans onkel William ble rammet av slag, gikk denne unge gutten uoppfordret til sine foreldre og tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe. Han trengte ikke å knuse den, pengene ble ikke brukt, men *tilbudet* sto der som et monument over et hjerte som var vidåpent. Han var klar til å gi alt han hadde for en han elsket. Dette er ikke en egenskap man kan programmere eller lære seg; det er en nådegave. Det er frukten av en sjel som lever i Guds lys.

Og det bringer oss til en helt spesiell hendelse, en drøm som pappa Alan hadde den 23. juli i år, nesten nøyaktig en måned etter at Ben gikk bort.

I drømmen sto Alan og Benjamin i kø for å kjøpe is. Det var en helt vanlig, dagligdags ting. De ventet sammen. Og da det ble deres tur, var det Benjamin som betalte.

La oss dvele ved denne drømmen et øyeblikk. Den er så enkel, men den rommer en så uendelig dyp teologi.

Å stå i kø er å vente. Det er det vi gjør her på jorden; vi venter. Vi står i kø i denne verdens begrensninger, i sorgen, i tiden som går så sakte. Men i drømmen er ikke ventingen preget av frykt. De står sammen. Og når øyeblikket kommer, er det sønnen som spanderer på faren. Det er Benjamin som betaler.

I vår menneskelige logikk er det foreldrene som betaler for barna. Det er de voksne som forsørger. Men i Guds rike er rollene snudd om. Benjamin har gått i forveien. Han har gått inn i den evige fylde, til det himmelske gjestebud. Han har nådd kilden til all overflod. I drømmen viser han sin far at han ikke lenger mangler noe. Han er ikke fattig; han er rik. Han er den som nå kan gi, den som kan ønske velkommen, den som har «betalt» og gjort alt klart. Det er et vakkert bilde på at Benjamin ikke er borte i intet, men at han lever i den fylde der han kan ta vare på dere.

Kjære Alan og Thao. Sorgen dere bærer på, er en uutholdelig tung bør. Det finnes dager der det føles som om dere ikke har mer krefter igjen til å «våke». Men husk at den hellige Monika også gråt i tretti år. Hennes tårer var ikke tegn på vantro, men på en kjærlighet som nektet å gi opp. Gud hørte hennes bønner, og han hører deres. Dere har ikke mistet Benjamin; han har bare gått i forveien for å gjøre alt klart for dere. Han betaler for isen nå. Han venter på dere i det evige lyset, der det ikke finnes mer tårer eller smerte.

Kjære Ryan. Du har mistet din storebror, din bestevenn, den du delte så mange gleder med. Det kan føles så urettferdig at du må fortsette her nede uten ham. Men hør på hva din bror viste gjennom sitt liv: «Å prøve er alt som betyr noe.» Han ville at du skal fortsette å prøve. Han vil at du skal leve, at du skal studere, at du skal leke, og at du skal bære hans milde ånd videre i verden. Du er ikke alene. Hver gang du gjør noe godt, hver gang du prøver ditt beste, så ærer du din bror. Han ser deg, og han heier på deg fra himmelen.

Og til alle dere som lytter til denne bønnen i dag, kanskje fra andre steder i verden, dere som bærer på deres egne tunge kors, dere familier som opplever sykdom eller tap av barn: Dere er ikke glemt. Kirken er et fellesskap av våkende sjeler. Vi bærer hverandres byrder. Når en del av legemet lider, lider hele legemet. Vi står sammen med dere i mørket, og vi holder lampene brennende sammen.

Paulus minner oss om det viktigste fundamentet for vårt håp: «Gud er trofast.»

Det er ikke vår egen styrke som holder oss oppe om natten. Det er Guds trofasthet. Han som har kalt Benjamin til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, er den samme som vil holde dere fast helt til enden. Han vil ikke la deres hus bli brutt inn i av fortvilelsen. Han vil bevare deres hjerter.

La oss lande på noe konkret i dag, noe vi kan bære med oss ut av denne døren.

Når kvelden kommer i dag, og mørket senker seg over husene våre, vil jeg be dere om å gjøre en liten ting. Tenn et lite lys i vinduet. Bare et lite telys eller en liten lampe. La det brenne et øyeblikk i stillhet.

Når du ser på det lyset, så tenk på den hellige Monika som våket i bønn. Tenk på Benjamin som nå lever i det evige lyset. Og tenk på Jesu ord: «Våk derfor!»

La dette lille lyset være et tegn på at dere ikke har gitt opp håpet. At dere nekter å la sorgen få det siste ordet. At dere tror på en Gud som er trofast, og som en dag skal samle oss alle rundt sitt bord – der Benjamin står klar, med sitt milde smilehull og sitt varme blikk, for å ønske oss velkommen hjem.

Benjamin Vo, du har fullført din vakt. Du har gått inn til din Herres glede. Be for oss som fortsatt våker i natten.

Fred være med ditt minne. Fred være med dere alle.

Amen.