I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Må Guds fred og Kristi lys være med dere alle når vi samles for å ære apostelen Bartolomeus og minnes vår kjære Benjamin.
Herre, miskunn deg over oss. Kristus, miskunn deg over oss. Herre, miskunn deg over oss.
Se for deg at du står ved et gjerde. Luften dirrer litt av varmen fra asfalten. Du hører den dype, buldrende lyden av jetmotorer som våkner til liv. En Boeing 737 takserer sakte forbi, og du ser refleksjonen av solen i de blanke vingene. Ved siden av deg står en gutt med et blikk som ikke bare ser et fly, men som forstår aerodynamikken, mekanikken og logikken bak at flere tonn med stål kan løfte seg mot skyene. Han smiler, et lunt og ekte smil, mens han deler en teknisk detalj med en entusiasme som bare et ungt, våkent sinn kan eie.
Dette er bildet jeg ser for meg i dag. Benjamin Vo og hans far, Alan, som deler denne helt spesielle lidenskapen for luftfart. «Airport spotting» – å stå der og se verden ta av og lande. Det er noe dypt symbolsk i dette bildet, spesielt når vi i dag feirer festen for apostelen Bartolomeus og hører Johannes’ visjon om den himmelske by, det nye Jerusalem.
I dagens første lesning blir Johannes tatt med av en engel til et «stort og høyt fjell». Derfra får han se noe som tar pusten fra ham: Den hellige by som kommer ned fra himmelen, strålende av Guds herlighet. Den glitrer som edelstener, klar som krystall. Den har massive murer og tolv porter. Alt er preget av orden, skjønnhet og en arkitektur som overgår alt menneskelig.
Benjamin var en gutt som elsket arkitektur – ikke bare i form av bygninger, men i form av koder, systemer og logiske strukturer. Han var en mester i å forstå hvordan ting er bygget opp, enten det var avansert matematikk eller de usynlige sky-infrastrukturene i AWS som han utforsket med samme nysgjerrighet som en oppdagelsesreisende. Han så mønstre der andre så kaos. Han så skjønnheten i en perfekt kodelinje eller en logisk slutning.
Når Johannes beskriver den himmelske by med sine tolv grunnsteiner, der navnene på de tolv apostlene er skrevet, snakker han om et fundament som aldri kan rokkes. For Benjamin, som var en «fotokopi» av sin far i både utseende og ambisjoner, var kanskje logikken og teknologien en måte å forstå verden på. Men i dag, to måneder etter at han forlot oss den 13. juni, må vi se dypere enn koden. Vi må se på selve grunnsteinen i Benjamins liv: Hans milde hjerte.
Sorg er en merkelig arkitektur. Den bygger rom i oss som vi ikke visste fantes. Det har gått to måneder nå. Den første bølgen av sjokk har kanskje lagt seg, men nå kommer den dype, vedvarende stillheten. Det er den tomme stolen ved middagsbordet. Det er stillheten fra rommet der det før var lyden av tastetrykk og lavmælt grubling over et nytt prosjekt. Det er de øyeblikkene der du ser noe spennende og automatisk snur deg for å dele det med Ben, bare for å huske at han ikke er der fysisk lenger.
Vi må tørre å kjenne på denne tyngden. Det er ingen vits i å pynte på det: Det føles urettferdig at en gutt med et så lysende intellekt og en så uendelig godhet blir tatt ut av tiden så tidlig. Det føles som en feil i systemet. Men nettopp her, i dette mørket, kommer evangeliet oss i møte med et lys som ikke blender, men som varmer.
I evangeliet møter vi Natanael, som tradisjonen identifiserer som apostelen Bartolomeus. Han er skeptisk. «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» spør han. Han er en mann som søker sannheten, en mann uten svik, slik Jesus sier. Og så kommer det øyeblikket som endrer alt. Jesus sier til ham: «Før Filip kalte på deg, så jeg deg mens du satt under fikenstreet.»
«Jeg så deg.»
Dette er de viktigste ordene i hele dagens tekst. Før noen andre visste hvem Natanael var, før han i det hele tatt hadde møtt Jesus, var han allerede sett. Han var kjent. Han var elsket i sin ensomhet under fikenstreet.
Benjamin var også en gutt som ble sett. Han ble sett av sine foreldre som beundret hans utrolige evner. Han ble sett av lillebror Ryan som så opp til ham som sitt store forbilde. Men dypere enn det: Benjamin var sett av Gud under sitt eget «fikenstre» – i de stille stundene foran skjermen, i de konsentrerte øyeblikkene på badmintonbanen, i de dype samtalene med sin far om fremtiden og om «con chim airlines».
Det er noe så vakkert med dette bildet av «con chim airlines» – fugle-flyselskapet. Det forteller oss om en gutt som ikke hadde mistet evnen til å leke, selv om han tenkte som en voksen. Det forteller om et sinn som kunne forene den strengeste logikk med den reneste fantasi. Han kunne fnise og smile over navnet, en enkel glede som lyste opp rommet. Jesus sier om Natanael: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» Det samme kunne sies om Benjamin Vo. Det var ingen skjulte agendaer hos ham. Han var hel ved. Han var respektfull, han var ydmyk, og han bar på en empati som var sjelden for en på hans alder.
Tenk på det øyeblikket da han var tolv år og gråt fordi han var redd for å miste sin far en dag. Det er ikke en vanlig bekymring for en tolvåring; det er tegnet på et hjerte som elsker så dypt at det nesten gjør vondt. Benjamin forsto verdien av båndene mellom mennesker. Han forsto at arkitekturen i en familie er viktigere enn arkitekturen i en sky-server.
Jesus lover Natanael: «Du skal få se større ting enn dette ... Dere skal få se himmelen åpen og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.»
Dette er broen mellom jorden og himmelen. Dette er den ultimate flyruten, den som Benjamin nå har lagt ut på. Han som elsket å se flyene lette, har nå selv lettet fra denne jordens begrensninger. Han har gått gjennom en av de perleportene Johannes beskriver, inn i den byen som ikke trenger sol eller måne, fordi Guds herlighet lyser over den.
Kjære Alan og Thao. Jeg vet at deres hjerter er som de knuste murene i en by akkurat nå. Dere har mistet deres «fotokopi», deres stolthet, deres førstefødte. Men hør på hva Jesus sier: «Jeg så ham.» Han så Benjamin lenge før dere fikk ham. Han så ham i hvert eneste øyeblikk av hans femten år. Gud har ikke oversett deres smerte, og han har ikke oversett Benjamins liv. Den kjærligheten dere ga ham, den tryggheten han følte hos dere, var en forsmak på den kjærligheten han nå hviler i.
Og til deg, Ryan. Du har mistet din beste venn. Dere to var «the perfect four» sammen med mamma og pappa. Det kan føles som om en av grunnsteinene i ditt liv er borte. Men husk at Benjamin alltid ville at du skulle være lykkelig. Han ville at du skulle fortsette å utforske verden, fortsette å lære, fortsette å smile. Han er ikke lenger ved siden av deg på sofaen, men han er en del av den skyen av vitner som heier på deg. Hver gang du ser noe vakkert, hver gang du mestrer noe vanskelig, så er Ben der med deg.
I dag feirer vi Bartolomeus, en mann som lot sin skepsis fare og fulgte lyset. Han ble en av grunnsteinene i kirken. Benjamin, med sitt klare sinn og sitt varme hjerte, er også en grunnstein i deres liv. Hans minne er ikke bare en smertefull påminnelse om det som er tapt, men en inspirasjon til hvordan vi skal leve: Med nysgjerrighet, med flid, og fremfor alt med godhet.
Benjamin trodde på at «å prøve er alt som betyr noe». Han ga alt på badmintonbanen, han ga alt i basketballtryouts, han ga alt i kodingen. Han var ikke redd for å feile, han var bare opptatt av å vokse. Dette er noe vi alle kan bære med oss ut herfra i dag. Vi skal ikke slutte å prøve, selv om livet føles tungt. Vi skal fortsette å bygge, fortsette å elske, fortsette å se opp mot himmelen.
Det finnes en historie om Benjamin som rører meg spesielt. Det var da han tilbød hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William. Han trengte ikke å gjøre det, og pengene ble aldri brukt, men selve tilbudet – den uoppfordrede viljen til å gi alt han eide for en annen – det er selve definisjonen på en borger av det nye Jerusalem. Det er det som gjør en sjel «klar som krystall».
Når vi nå går videre i denne liturgien, la oss legge våre egne hjerter, våre sorger og våre håp på alteret sammen med Benjamin. Han er nå ved «himmelens bankett», kanskje sammen med den salige Carlo Acutis, to gutter som begge forsto at internett og teknologi kan brukes til det gode, og som begge nå ser Guds ansikt.
Landingen i dag skal ikke være preget av sorg, men av et stille håp.
Neste gang du ser et fly som stiger opp mot den blå augusthimmelen, så ikke tenk på det som noe som reiser bort. Tenk på det som et tegn på at himmelen er åpen. Tenk på Benjamin som nå ser alt klart, som forstår alle formler, som kjenner svaret på alle spørsmål, og som smiler til oss med det samme milde smilet han hadde da han var en liten gutt i rød strikkelue.
La oss bære med oss dette i dag: Gud ser oss under våre fikenstrær. Han ser vår sorg, han ser vår kjærlighet, og han lover oss at vi skal få se større ting enn dette. Vi skal få se byen der døden ikke finnes mer, der sorgen er slukket, og der Benjamin venter på oss ved porten, klar til å vise oss rundt i den mest fantastiske arkitekturen som finnes.
Benjamin Vo, du er elsket. Du er sett. Du er trygg hos Ham som bygde stjernene.
Fred være med ditt minne. Fred være med dere alle.
Amen.
For the intentions entrusted to Ben on our prayer wall:
At the Savior’s command and formed by divine teaching, we dare to say:
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
Måtte Herrens velsignelse hvile over oss, trøste våre hjerter og lede oss i fred til det evige liv. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
✝ Den allmektige Gud velsigne dere, Faderen og Sønnen (+) og Den hellige ånd. Amen.