Mandag i Syttende Uke i det Alminnelige Kirkeår

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Dagens evangelium presenterer oss for to korte, men dyptgripende lignelser fra Jesus: lignelsen om sennepsfrøet og lignelsen om surdeigen. Begge taler om noe lite, nesten ubetydelig, som likevel har en enorm kraft til å vokse og forvandle. Sennepsfrøet er «det minste av alle frø», men blir «den største av planter». Surdeigen er en liten mengde som likevel «gjør hele deigen gjæret».

Disse lignelsene forteller oss noe vesentlig om Guds rike. Det begynner ofte lite, i det skjulte, kanskje til og med i det som virker ubetydelig for menneskelige øyne. Men dets virkning er uovertruffen, dets vekst er ustoppelig, og dets evne til å forvandle er total. Det er som en stille kraft som arbeider i verden, ofte usynlig, men alltid virksom.

Første lesning fra profeten Jeremia gir oss et slående bilde av det motsatte. Gud ber Jeremia kjøpe en linnebelte, ha den på seg, og deretter gjemme den i en fjellsprekk. Etter lang tid ber Gud ham hente den, og den er «råtten, til ingen nytte!» Dette er et bilde på Judas stolthet og ulydighet, hvordan de forlot Gud, som skulle være like nær dem som beltet var til mannens lend. Deres stolthet gjorde dem råtne, ubrukelige, i motsetning til Guds rike som vokser og bærer frukt.

Seks uker er gått siden vår kjære Benjamin Vo gikk bort. Seks uker med en sorg som kan føles som en tung byrde, en følelse av tap som er overveldende. Men i dagens lignelser finner vi et håp som er sterkere enn all sorg. Benjamin var en ung mann med et utrolig mildt hjerte og en dyp empati for andre. Han var en som bar en stille godhet i seg, en som kunne gråte av frykt for å miste sin far, et vitnesbyrd om den dype kjærligheten han bar i seg.

Denne milde ånden, denne empatien, denne kjærligheten, er som det lille sennepsfrøet eller den lille surdeigen Jesus taler om. Det er en kvalitet som kanskje ikke roper høyt, men som har en dyp, forvandlende kraft. Benjamin bar i seg frø av Guds rike – frø av kjærlighet, godhet og medfølelse. Vi tror at disse frøene, plantet i hans hjerte og næret av Guds nåde, nå har vokst til sin fulle blomst i himmelen. Hans milde ånd er ikke råtten eller ubrukelig, men stråler i Guds evige lys.

Til dere, Alan og Thao, og til Ryan, og til alle tanter, onkler og venner som elsket Ben dypt: Jeg vet at smerten er dyp, men la lignelsene om sennepsfrøet og surdeigen minne dere om at det gode, det sanne, det hellige, aldri dør. Bens milde ånd og hans kjærlighet lever videre, ikke bare i deres minner, men i selve Guds rike. La Marias trøstende nærvær være en kilde til styrke for dere, hun som bar Guds Sønn, det minste av alle frø, og så ham vokse til verdens frelser. Hun vil hjelpe dere å finne håp og trøst i vissheten om at Ben er hjemme, i Guds store hage.

Og til alle dere som lytter fra fjern og nær, spesielt andre barn som lider, og alle familier som bærer et tungt kors: Vit at Gud ser dere. Han holder dere. Han er nær de knuste hjerter. Bens liv, med sitt milde hjerte og sin dype empati, minner oss om at selv det minste uttrykk for kjærlighet kan ha en evig virkning. Måtte vi alle finne håp i Jesus, vår Herre, og bære håpet om evig liv i våre hjerter, alltid vendt mot den Gud som forvandler det lille til det store, og sorgen til evig glede.