Festen for apostelen Jakob

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Dagens første lesning fra Andre Korinterbrev gir oss et kraftfullt bilde: «Vi har denne skatten i leirkar, for at den overveldende kraften skal være fra Gud og ikke fra oss.» Paulus minner oss om vår menneskelige skjørhet – vi er «plaget på alle måter, men ikke bundet; forvirret, men ikke fortvilet; forfulgt, men ikke forlatt; slått ned, men ikke ødelagt.» Hvilket paradoks! Vi bærer Guds skatt i våre svake kropper, og det er nettopp i denne svakheten at Guds kraft blir åpenbar.

Og evangeliet? Det forteller oss om Sebedeus-sønnenes mor, som kommer til Jesus med en ambisiøs forespørsel: at hennes sønner skal sitte på Jesu høyre og venstre side i hans rike. Jesus svarer med et spørsmål: «Kan dere drikke det begeret jeg skal drikke?» Han taler om tjeneste, ikke om makt. «Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener; og den som vil være den første blant dere, skal være deres slave.» Jesus selv kom ikke for å bli tjent, men for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.

Disse lesningene henger vakkert sammen og utfordrer oss. Hva er det vi søker? Er det ære og posisjon, eller er det å tjene? Og hvordan bærer vi Guds skatt i våre egne leirkar, våre egne skjøre liv?

Seks uker er gått siden vår kjære Benjamin Vo gikk bort. Seks uker med sorg som har skåret dypt. Benjamin var en ung mann med et utrolig mildt hjerte og en dyp empati for andre. Han var den søteste gutten, alltid smilende, uanstrengt glad, og dypt respektfull overfor sine foreldre. Hans empati var en skatt han bar i sitt leirkar, en gave fra Gud som lyste gjennom ham.

Paulus sier: «Vi bærer alltid Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv også skal bli åpenbart i vår kropp.» Benjamins liv, selv om det var kort, var et vitnesbyrd om Jesu liv som ble åpenbart gjennom hans milde ånd. Han var en som forsto verdien av å tjene andre, ikke gjennom store gjerninger, men gjennom den stille, hverdagsvennligheten som preget ham. Hans empati var en tjeneste, en måte å speile Kristi kjærlighet på.

Vi vet at sorg kan føles som å så med tårer, som salmen sier. Men vi tror også at Ben, som bar Guds skatt i sitt hjerte, nå høster med jubel i himmelen. Han er der hvor Guds overveldende kraft er fullt åpenbart, og hvor hans milde hjerte hviler i fullkommen fred. Han er ikke lenger plaget, forvirret, forfulgt eller slått ned; han er fullstendig i Guds nærvær.

Til dere, Alan og Thao, og til Ryan, og til alle tanter, onkler og venner som elsket Ben dypt: Jeg vet at smerten er ubeskrivelig. Men la Paulus’ ord minne dere om at Guds kraft er sterkere enn vår menneskelige svakhet. Benjamins liv var et leirkar som bar en uvurderlig skatt, og denne skatten – hans milde ånd, hans empati, hans kjærlighet – lever videre. Måtte dere finne trøst i vissheten om at dere ikke er alene, og at Marias, vår hellige Mors, trøstende nærvær omfavner dere. Hun, som selv bar Guds Sønn i et leirkar, vil vise dere veien til håp.

Og til alle dere som lytter fra fjern og nær, spesielt andre barn som lider, og alle familier som bærer et tungt kors: Vit at dere er sett. Dere er holdt. Guds kjærlighet er en uuttømmelig kilde til styrke. La Benjamins milde ånd minne oss om den skatten vi alle bærer i oss, og om kallet til å tjene hverandre i kjærlighet. Måtte vi alle finne håp i Jesus, vår Herre, og bære håpet om evig liv i våre hjerter, i vissheten om at de som sår med tårer, skal høste med jubel.