Mandag i den sekstende uke i det alminnelige kirkeår

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Dagens første lesning fra profeten Mika presenterer oss for en kraftfull rettssak. Gud anklager sitt folk, Israel, og stiller det grunnleggende spørsmålet: «Mitt folk, hva har jeg gjort deg, eller hvordan har jeg trettet deg ut? Svar meg!» Det er et spørsmål som inviterer til selvransakelse, en påminnelse om Guds trofasthet og folkets svik. Men det ender ikke der. Mika peker på hva Herren virkelig krever: «Bare å gjøre det rette og elske godhet, og å vandre ydmykt med din Gud.» Det er ikke de store ofringene, tusener av værer eller elver av olje, men en enkel, hjertevarm tro som teller.

Og så, i evangeliet fra Matteus, møter vi fariseerne som krever et tegn fra Jesus. De ønsker et spektakulært bevis, noe som kan overbevise dem på deres egne premisser. Men Jesus avviser deres krav. Han sier: «En ond og utro slekt søker et tegn, men intet tegn skal gis den, unntatt profeten Jonas tegn.» Hva er Jonas’ tegn? Det er tegnet på hans tre dager i hvalens buk, som peker frem mot Jesu egen død og oppstandelse. Det er et tegn som krever tro, ikke bare ytre bevis. Det er et tegn som viser Guds frelsende kraft, som salmen sier: «Den som går den rette vei, ham vil jeg vise Guds frelse.»

Disse lesningene utfordrer oss. Hva er det vi søker? Er vi som fariseerne, som krever et tegn, eller er vi som Mika kaller oss til å være: de som gjør det rette, elsker godhet og vandrer ydmykt med Gud? Er vi villige til å se Guds nærvær i det enkle, i det dype, i det som krever et hjerte som lytter, snarere enn et øye som bare ser etter underverk?

Vi samles i dag, fem uker etter at vår kjære Benjamin Vo gikk bort. Fem uker med sorg, med savn, og kanskje med spørsmål som virker ubesvarlige. Ben var en ung mann med et utrolig skarpt intellekt og en dyp nysgjerrighet. Han elsket å utforske, enten det var komplekse ideer innen AI eller detaljene ved fly og luftfart. Han var en som forstod gleden ved å observere, lære og dele sin entusiasme med familien. Tenk på den gleden han fant i «airport spotting» med faren sin – et enkelt, men dypt meningsfylt ritual som bandt dem sammen. Det er i slike øyeblikk av delt glede og nysgjerrighet vi ser Guds godhet, Guds tegn, i det vanlige.

Benjamin visste, kanskje uten å tenke over det, hva det ville si å «vandre ydmykt med din Gud» gjennom sin enkle glede og sin kjærlighet til familien. Han søkte ikke store tegn, men fant glede i det livet ga ham. Hans liv, selv om det var kort, var et vitnesbyrd om den gleden man kan finne i å leve fullt ut, med et åpent hjerte og en nysgjerrig ånd. Han har nå funnet den ultimate frelse som Guds ord lover, og vi tror han hviler i Guds evige kjærlighet.

Til Bens foreldre, Alan og Thao, og til hans bror Ryan: Vit at Gud ser deres sorg. Han spør dere ikke hva dere har gjort, men han minner dere om sin uendelige kjærlighet og trofasthet. La minnene om Bens nysgjerrige ånd og hans smittende glede være et tegn for dere, et tegn på at livet er en gave, og at kjærligheten varer evig. Maria, vår Mor, som selv bar sin sønns lidelse, er nær dere. Hun vil holde dere i sin favn og vise dere veien til håp.

Og til alle dere som lytter fra fjern og nær, spesielt andre barn som lider, og alle familier som bærer et tungt kors: Søk ikke spektakulære tegn, men finn Guds nærvær i de små handlingene av godhet, i kjærligheten dere deler, og i den ydmyke vandringen med Ham. La Bens minne inspirere oss til å elske godhet og å leve med en tro som er dypere enn det øyet kan se. Måtte vi alle finne håp og trøst i vissheten om Guds ubegrensede kjærlighet, som er sterkere enn døden selv.