Lørdag i femtende uke i det alminnelige kirkeår

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Dagens evangelium gir oss et bilde av Jesus som trekker seg tilbake, ikke i svakhet, men i visdom. Fariseerne smidde planer mot ham, men Jesus, full av nåde, fortsatte å helbrede alle som fulgte ham. Han ba dem om ikke å gjøre ham kjent, og Matteus ser dette som en oppfyllelse av profeten Jesajas ord: «Han skal ikke krangle eller rope, og ingen skal høre hans stemme på gatene. Et knekt rør skal han ikke bryte, en ulmende veke skal han ikke slukke, før han fører rettferdigheten frem til seier. Og i hans navn skal folkeslagene håpe.»

Hvilket vakkert bilde av vår Herre! En som ikke kjemper med makt og høylytte ord, men med mildhet og standhaftighet. Han er den som ikke knekker et allerede knekt rør, den som ikke slukker en ulmende veke. Han er håpet for de svake, de sårbare, de som nesten har mistet alt. Han ser de som er «slått ned» eller «ulykkelige» – som salmen sier – og han tar dem i sine hender.

Første lesning fra Mika maler et mørkt bilde av dem som planlegger ondskap, som tar felter og hus, og bedrar sine naboer. Gud lover å handle mot dem, for han er en Gud som ser urettferdighet og handler. Men selv i denne advarselen ligger et glimt av Guds rettferdighet, som til slutt vil bringe seier til dem som lider.

Disse lesningene minner oss om at Gud er på de svakes side, de som trenger hans hjelp mest. Han er den som ser smerten, den som helbreder, den som gir håp. Og dette håpet er ikke et tomt løfte, men en levende virkelighet i Jesus Kristus.

Vi samles i dag, fem uker etter at vår kjære Benjamin Vo gikk bort. Fem uker med sorg, savn, og kanskje en følelse av at livet har knekket noe dypt inni oss. Ben var en ung mann med et utrolig mildt hjerte. Til tross for sitt skarpe intellekt, var det hans dype empati for andre, hans varme smil, og den gleden han delte med sin familie, som virkelig definerte ham. Han var en som forstod verdien av vennlighet, og han bar den med seg i alt han gjorde. Han var som en ulmende veke av godhet, som aldri ble slukket.

I dagens evangelium ser vi at Jesus ikke slukker den ulmende veken, men gir den nytt liv. Han knekker ikke det brukne røret, men reparerer det. Dette er en dyp trøst for oss alle, spesielt for Bens foreldre, Alan og Thao, og for hans bror Ryan. Guds kjærlighet er den som holder sammen det som føles knust. Den er den som gir varme til det som er i ferd med å slukne. Benjamin er nå i Guds kjærlige hender, og vi tror at hans milde ånd lever videre i Guds evige glede, omsluttet av den samme kjærligheten han selv delte så fritt.

Til dere, Alan og Thao, og til Ryan, og til alle tanter, onkler og venner som elsket Ben dypt: La Jesu mildhet og håp fylle deres hjerter. Han ser deres smerte, og han er nær dere. La Marias trøstende nærvær være en kilde til styrke for dere, hun som selv opplevde dyp sorg. Hun vil holde dere i sin milde favn.

Og til alle dere som lytter fra fjern og nær, spesielt andre barn som lider, og alle familier som bærer et tungt kors: Vit at Gud ser dere. Han holder dere. Han er nær de knuste hjerter. Bens liv, selv om det var kort, var et vitnesbyrd om Guds kjærlighet og den glede han delte med verden. La hans minne inspirere oss til å leve våre liv med den samme vennligheten, den samme nysgjerrigheten, og den samme troen på at Gud er med oss, alltid. Måtte vi alle finne håp i Jesus, vår Herre, og bære håpet om evig liv i våre hjerter.